Transhumanisme: Fremtidens diskriminering i arbeidslivet

Definisjonen jeg liker best, er den jeg fant på CARM.org. De definerer transhumanisme som «…ideen om at mennesker som helhet kan forbedres drastisk på fysiske og mentale områder ved hjelp av teknologier som kloning, genetisk modifisering, bionikk, nanoteknologi, legemidler osv.»

Konseptet får meg til å tenke på en gammel TV-serie som het «Mannen til seks millioner dollar». I serien krasjer en astronaut på jorden, og forskere bygger opp kroppen hans igjen med bioniske deler som gjør ham i stand til å løpe raskere, se over store avstander og løfte enorme vekter. 

Hvis du har 3 minutter og 28 sekunder til overs, kan du se videoklippet nedenfor. Det var en av mine favorittfornøyelser i barndommen.

The Six Million Dollar Man Opening and Closing Theme (With Intro) HD Surround

Mannen til seks millioner dollar var science fiction fra 1970-tallet. Teknologiutviklingen har kommet så langt at det å implantere teknologi i kroppen vår ikke bare er lett å forestille seg, men vanlig. Jeg mener, hva er pacemakere? 

Men pacemakere gir ikke noen et konkurransefortrinn på arbeidsplassen. Hva skjer når teknologien som er implantert i en person, faktisk gir vedkommende et konkurransefortrinn på kontoret? Vil de bli sett på som de best kvalifiserte av rekrutterere og ansettelsesledere? 

Mer enn et spørsmål til seks millioner dollar

Hvis svaret på det siste spørsmålet er ja, hvordan er det rettferdig overfor alle de andre arbeidstakerne som ikke har denne implanterte teknologien? Og hvis de oppdaget at de var dårligere stilt, hvordan ville de sannsynligvis reagere? Vel, jeg har en casestudie til dere.

Oscar Pistorius kunne løpe en kvart engelsk mil på 45,07 sekunder – raskt nok til å delta i OL i 2012. Det som gjorde prestasjonen enda mer imponerende, var at han gjorde det uten føtter. 

Oscar ble født uten knoklene som forbinder anklene med knærne, så sørafrikaneren måtte amputere beina omtrent midt på leggene da han var baby. Flere år senere, som voksen, løper Pistorius med spesialtilpassede proteser: halvmåneformede blader laget av karbonfiber, festet til knærne, som kalles «Cheetah Flex-Feet». 

Som dobbeltamputert har Oscar verdensrekorder på 100, 200 og 400 meter. I 2007 begynte han å konkurrere mot – og slå – funksjonsfriske utøvere i verdensklasse. Men midt i den utrolige suksessen hans protesterte noen av Pistorius’ motstandere.

Her er et utdrag fra en artikkel om Oscar Pistorius fra 2012 …

«Sent i 2007 avgjorde Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) at [Oscar Pistorius’] kunstige lemmer faktisk ga ham en urettferdig fordel – at fjæringen deres gjorde det mulig for ham å sparke fra bakken mer effektivt enn en vanlig menneskeankel, slik at han kunne holde høyere hastigheter med mindre anstrengelse enn andre sprintere. [Som et resultat] ble han utestengt fra konkurranser for funksjonsfriske.

Men takket være etterfølgende forskning og vitneforklaringer ledet av biofysikeren Hugh Herr, leder for forskningsgruppen for biomekatronikk ved Massachusetts Institute of Technology, omgjorde IAAF den tidligere avgjørelsen.»

I nær fremtid vil lignende diskusjoner finne sted på en arbeidsplass nær deg. Noen vil ha et oppfattet teknologisk fortrinn, og de som ikke har det, vil protestere. Til syvende og sist vil det som gir selskapet størst fortjeneste, vinne frem (jeg har blitt kynisk på mine eldre dager).

Tenk på dette: En rekke bilprodusenter lar montasjearbeiderne sine bruke eksoskjeletter som hjelper dem med å løfte og holde bildeler over hodet. Eksoskjelettene reduserer slitasjen på de ansattes kropper. 

I august 2018, da jeg laget denne videoen, hadde Ford alene 15 fabrikker i sju land der de ansatte brukte eksoskjelettvester for å redusere utmattelse og skader. Hva blir den langsiktige virkningen av dette, lurer du kanskje på. 

I fremtiden kan erfaring med eksoskjeletter bli et krav når det skal ansettes flere montasjearbeidere ved en bilfabrikk. Hvis det er tilfellet, ville en person med proteser være den beste kandidaten? 

En nøye analyse av data viser at personer med proteser er billigere for et selskap å forsikre, fordi kunstige lemmer enkelt kan erstattes dersom det skjer en ulykke. 

Derfor utgjør kandidater med kunstige lemmer en lavere risiko for en virksomhet enn noen med naturlige, fullt utviklede lemmer. Så er det diskriminering å ansette personer med kunstige lemmer, eller en logisk forretningsbeslutning basert på data?

Hvor er alle jobbene for mennesker? 

Hvis du synes dette blir litt for … jeg vet ikke … vulgært? Her er noen flere muligheter å bryne seg på. Og husk at alle disse eksemplene er virkelige. 

I 2017 brukte forskere elektroencefalografisensorer (EEG) til å registrere og overvåke hjerneaktivitet. Et selskap kalt Neurosky brukte denne teknologien til å ta bilder og publisere dem på Facebook og Twitter bare ved å tenke på det. 

Når vi tar dette i betraktning, hvem er best kvalifisert til å være leder for sosiale medier? Et menneske med EEG-hjerneimplantater som kan publisere i sosiale medier i tankens hastighet eller noen uten denne teknologien implantert i kroppen? 

Med tanke på fremskrittene innen AI og hva den vil kunne gjøre uten menneskelig innblanding i løpet av de neste 5–10 årene, vil det å omfavne transhumanisme være den eneste måten mennesker kan konkurrere om jobber på? 

I en hektisk politisk tidsalder med korte nyhetssykluser kan kandidater med EEG-hjerneimplantater som kan holde tritt med AI, bli foretrukket av selskaper som søker alle konkurransefortrinn de kan få.

På dette stadiet er alt dette hypotetisk, men ikke urealistisk. Det reiser derfor spørsmålet: Er det diskriminering når selskaper foretrekker kandidater med EEG-hjerneimplantater fremfor dem uten?

I 2014 klarte forskere fra Harvard University å sende en enkel mental melding fra én person i India til en annen person i Frankrike, noe som i praksis beviste at kommunikasjon «fra hjerne til hjerne» er mulig.

Når det gjelder ansettelse av programmerere i fremtiden, kan selskaper foretrekke å ansette programmerere som kan arbeide telepatisk fordi de er mer effektive. Som følge av dette kan kandidater uten telepatiske implantater som muliggjør kommunikasjon fra hjerne til hjerne, bli ansatt sjeldnere.

Er dette diskriminerende praksis, eller bare den mest effektive måten å arbeide på? 

Er dette lovlig?

Jeg har nevnt etiske utfordringer, men hva med de juridiske? Jeg er ikke advokat, og jeg spiller heller ikke en på TV, men jeg har en idé om hva som sannsynligvis vil skje videre.

• Brudd på grunnleggende menneskerettigheter: Transhumanistisk teknologi kan, dersom den ikke reguleres ordentlig, føre til brudd på grunnleggende menneskerettigheter som fysisk og mental integritet, tankefrihet og til og med selve livet. 

Noen fremtidsrettede land er allerede godt i gang med dette. Chile vedtok for eksempel 25. oktober 2021 en grunnlovsendring for å beskytte hjerneaktivitet og informasjon, og ble dermed det første landet i verden som lovfestet «hjernerettigheter» eller «nev rorettigheter». For å sitere Unesco: «Målet er å gi personlige hjernedata samme status som et organ, slik at de ikke kan kjøpes eller selges, omsettes eller manipuleres.»

• Endring i omfanget av rettssubjektet: Transhumanisme er sterkt knyttet til en endring i omfanget av ens «personstatus». Dette kan føre til nye juridiske utfordringer når det gjelder å definere og beskytte rettighetene og ansvaret til personer som har gjennomgått aspekter ved transhumanisme. Ta for eksempel «Mannen til seks millioner dollar». Bena hans, høyre arm og venstre øye var alle bioniske, og det kostet seks millioner dollar å modifisere dem på 1970-tallet. 

Justert for inflasjon tilsvarer det $47,596,237.11 i dag. Så hvem eier teknologien inne i Steve Austins kropp? Steve Austin eller den amerikanske regjeringen? Hvis den amerikanske regjeringen eier den, hvem har da det siste ordet om hva Steve Austin kan gjøre med kroppen sin? 

Se nå for deg at et selskap tilbyr deg genterapi som et frynsegode, slik at du kan få drømmebarnet ditt, eller nevrale implantater til foreldrene dine slik at de kan slippe unna Alzheimer eller en annen sykdom. Hvem har den avgjørende innflytelsen i slike situasjoner?

Jeg kunne fortsatt, men jeg har allerede gitt nok inspirasjon til en ny sesong av Black Mirror. Og det alene burde gi fremtidige selskaper tilstrekkelig grunn til å stoppe opp. 

For de virksomhetene som uten tvil kommer til å ignorere advarslene, finnes det likevel situasjoner der transhumanisme på arbeidsplassen kan være en stor fordel. Transhumanistisk teknologi, som nevrostimuleringsutstyr eller kognitive forbedringer, kan potensielt forbedre de ansattes konsentrasjon og øke hastigheten på tilegnelsen av nye ferdigheter. Dette kan føre til høyere produktivitet og innovasjon på arbeidsplassen. 

Forsterkede kropper og forbedrede kognitive evner kan gjøre det mulig for arbeidstakere å utføre oppgaver mer effektivt, noe som fører til bedre arbeidsprestasjoner og jobbtilfredshet, samt evnen til å konkurrere med kunstig intelligens.

Det sistnevnte kan være en viktig utvikling for å unngå store sosiale omveltninger og økende forskjeller i rikdom som vil følge av den økte rollen kunstig intelligens får på arbeidsplassen. 

Og om ikke annet, kan transhumanistiske teknologier skape nye jobbmuligheter innen felt som bioingeniørfag, dataanalyse og cybersikkerhet, noe som kan bidra til økonomisk vekst og innovasjon.

La oss trekke pusten dypt. Mulighetene, de gode, dårlige og grusomme, er nok til å skremme vettet av deg hvis du lar dem gjøre det. Ikke la dem gjøre det.