Å navigere ledelse i KI-alderen

Les transkripsjonen:

Vi prøver ut transkripsjon av podkastene våre ved hjelp av et program. Tilgi eventuelle skrivefeil, siden boten ikke er korrekt 100 % av tiden.

Christopher Lind: Vi roter ikke bare med folks arbeid lenger. Hvis du er leder og leder et team, roter du med selvfølelsen deres, du roter med deres profesjonelle identitet, du roter med mye, og du har et ansvar.

David Rice: Velkommen til People Managing People-podkasten. Vi har som mål å skape en bedre arbeidsverden og hjelpe deg med å skape lykkelige, sunne og produktive arbeidsplasser. Jeg er verten din, David Rice.

Vi fortsetter der vi slapp med Christopher Lind, læringsdirektør i ChenMed. Dette er på en måte del to av den forrige samtalen vår, der vi snakket om KI. Vi skal se nærmere på realitetene ved å lede mennesker gjennom denne neste arbeidsepoken, og på hva vi ser frem til med innføringen av denne teknologien som kommer vår vei. Så uten mer om og men går vi rett på.

En bedriftseier kommer til deg og vil sparke hele markedsføringsteamet fordi han tror han bare kan få ChatGPT til å gjøre jobben. Hva sier du til ham?

Christopher Lind: Jeg sier at han kan gjøre det på egen risiko. Dette er saken: I menneskehetens historie har vi aldri måttet dekonstruere arbeid på det nivået vi må nå. Og jeg tror det er problemet – det finnes mye spillerom hos mennesker fordi mennesker er kontekstavhengige, problemløsere og virkelig unike skapninger.

Og det tar vi ofte for gitt. Vi kan se på eksempelet ditt. Og dette er ikke ment som kritikk av markedsføring eller av noen som jobber med markedsføring og lytter på dette. Men noen kan se på markedsføring og si: Jeg ser at disse aktivitetene skjer. Det virker veldig robotaktig. Hvorfor lar vi ikke KI gjøre dette, lærer den hvordan den skal gjøre det, og kvitter oss med menneskene? Men det du ikke ser, er alt det mellommenneskelige, problemløsningen og unntakene, for det er også noe KI er helt elendig på. Den er fantastisk når ting går riktig. Den er forferdelig når ting er et unntak fra regelen. Da bryter den bare sammen. Du tror meg ikke.

Finn en selvkjørende bil og legg en veikjegle på panseret. Den kan ikke fungere, fordi den tenker: Å herregud, hva skal jeg gjøre med dette? Og den klarer ikke å løse problemet. Jeg tror det er den typen ting vi tar for gitt. En klokere måte å gjøre det på ville være å dekonstruere arbeidet sammen med markedsføringsekspertene dine og spørre: Hva er de tingene som er veldig robotaktige, og som vi kanskje kan fjerne eller automatisere med minimalt tilsyn? Og hva vil det frigjøre tid til at dere kan gjøre? For det er den andre tingen jeg tror mange selskaper – min største kritikk av hvordan folk og deres tilnærming til KI – gjør: De tenker bare på hvordan de kan bli mer effektive og optimalisere det de gjør i dag.

Og jeg tenker: Det er absolutt én ting du kan gjøre, men hva med alle tingene du vet at du burde gjøre eller gjerne skulle gjort, men som du ikke kan gjøre fordi du har begrensede ressurser, begrenset tid eller noe annet? Og hvis du gjør det, ja, for all del – spark markedsføringsteamet ditt og ansett en KI-bot.

Du får en masse støy skapt av KI i et mettet KI-marked. Du vil ikke skille deg ut. Og når du ber den om å gjøre noe annerledes, svarer den: Her er en annen generell måte vi kan gjøre det samme på. Og så lurer du på hvorfor du ikke klarer å holde tritt.

David Rice: Vi snakker hele tiden om skalering, fordi vi snakker om oppstartsverdenen. Du prøver altså å skalere driften. Og jeg tenker at dette kommer til å endre måten folk går frem på. Men jeg er ikke sikker på hvor mye det kan endre selve utviklingen. Kanskje det kan få deg til å gå litt raskere, men du må fortsatt gjennom alle trinnene underveis.

Christopher Lind: Ja. Folk tror det er en enkel knapp: Hvordan får vi dette produktet raskere ut på markedet? Kan vi bare trykke på knappen, så er vi i markedet? Nei. Du må fortsatt gjennom de andre tingene, og kanskje kan du fremskynde det. Kanskje kan du gjøre det på en annen måte. Kanskje kan du innovere rundt det.

Men du kan ikke bare hoppe over trinn. Det er, tror jeg, risikoen vi tar akkurat nå når vi beveger oss så raskt. Det er mye av denne hypen rundt: Hei, du kan gå fra A til Å og få det samme resultatet. Nei, det kan du ikke. Kanskje i en kort periode, men det kommer til å eksplodere i ansiktet på deg, og det kommer til å gjøre skikkelig vondt når du prøver å rydde opp.

David Rice: Og det spiller på behovet vårt for umiddelbar tilfredsstillelse, som kommer fra all denne andre teknologien vi har hatt, som har matet oss med denne ideen.

Christopher Lind: Nettopp. Hvorfor skal jeg måtte vente? Jeg burde bare kunne gjøre det nå. Nei, det fungerer ikke slik.

David Rice: For ledere som navigerer i denne neste arbeidsepoken – vi er i en veldig interessant tid der ledere må tenke på hvordan arbeidsplassen skal se ut og føles, eller hva denne jobben skal gjøre. Som du sa, må vi dekonstruere arbeid, og de går ut i det vi har kalt KI-kaninhullet.

De ser alle disse ulike perspektivene, og du kan høre at KI kommer til å gjøre alt i virksomheten din. Du kan også høre at den kommer til å slavebinde hele arbeidsstyrken din og ødelegge verden – dette enorme spekteret av muligheter som folk presenterer. Hva vil du råde ledere som tenker på dette, men som ikke vil bli fanget i sensasjonelt tull eller tankeløs overmot? De ønsker en balansert reaksjon.

Christopher Lind: Det morsomme er at visdommen jeg gir ledere i KI-alderen, er den samme visdommen jeg ville gitt dem før KI-alderen. Men for meg er den eksponentielt viktigere enn noen gang. Mange ledere antok, fordi de hadde mennesker, at ting bare ville bli tatt hånd om.

Mer enn noen gang kommer du til å måtte bli kjent med teamets innerste detaljer, og du må faktisk støtte deg på menneskene dine. Dette er en tid der holdningen «jeg er leder, jeg har alle svarene og kjenner alle detaljene» må bort. Den var aldri sann. Det er ikke slik at ledere for hundre år siden hadde alle svarene og visste alt, men du kunne late som og slippe unna med litt mer.

Nå kan du gjøre det på egen risiko. Du må faktisk stole på og myndiggjøre menneskene dine, inkludere dem og si: Hjelp meg å forstå dette. Hva er det vi har med å gjøre? Hvordan ser dette ut? Og gjør det sammen. Det kan være ubehagelig for noen ledere, fordi du må være sårbar og innrømme at du ikke har alle svarene. Du må invitere inn mennesker som du historisk kanskje ville ha skjøvet nedover i organisasjonen, mens du sa: Slik må dette fungere – og sånn fungerte det kanskje.

Nå kan du ikke gjøre det. Eller, du kan, men det kommer ikke til å gå bra for deg. Så det er én ting. Jeg tror den andre tingen er at for ledere er dette tidspunktet der det å være leder – og når jeg sier leder, mener jeg noen som bryr seg dypt om menneskene som følger dem – aldri har vært viktigere.

Vi roter ikke bare med folks arbeid lenger. Hvis du er leder og leder et team, roter du med selvfølelsen deres. Du roter med den profesjonelle identiteten deres. Du roter med mye, og du har et ansvar for å forvalte dette på en god måte. Jeg tror dette er én av tingene der det å faktisk ta seg tid til å ta vare på menneskene under deg, er avgjørende.

Det går tilbake til å invitere dem inn og hjelpe dem med å se: Her er hvor vi vil. Jeg vil at du skal være en del av denne reisen – i stedet for at jeg prøver å finne ut av alt alene på hjørnekontoret og så forteller deg hvordan det skal bli. Ikke bare kommer det til å ende dårlig operasjonelt, du kommer også til å ødelegge mennesker på veien.

Og jeg tror det er et stort og viktig skritt som ledere alltid burde ha tatt, men som er viktigere enn noen gang. Det avgjørende i dette er enormt.

David Rice: Den andre tingen vi snakker om når vi snakker om dette – temaet som ofte dukker opp – er at dette til slutt blir en eksistensiell samtale.

Det er lett å se på noe og si: Det er bare et verktøy, ikke noe stort. Men verktøyene vi har i dag, er bare toppen av isfjellet. Vi vet at mer kommer, og at det blir mer avansert. Det blir på en måte komplisert. Hvis det går for raskt, siden vi begynte å snakke om hastighet, tror du da at det truer måten vi har strukturert samfunnet på – tingene vi gjør som har verdi, og det mennesker gjør som har verdi for økonomien, samfunnet og næringslivet?

Christopher Lind: Ja, jeg skjønner hva du mener.

David Rice: Ja.

Christopher Lind: Jeg tror absolutt at noen ting kommer til å rives fra hverandre når vi går gjennom denne reisen. Men det som blir interessant – og jeg ser allerede noe av dette – er at det finnes visse ting som ikke kan endres. For når alt kommer til alt, er selskapene våre bygget på mennesker, de er fulle av mennesker, og kundene våre er mennesker.

Det finnes derfor en unik komponent der du ikke kan hoppe over trinn i en prosess som skal føre til suksess. Du kan ikke bare hoppe fra A til Å. Det samme gjelder de mellommenneskelige relasjonene som kreves for at et selskap skal fungere godt internt, og for å utvikle produkter som fungerer godt for menneskelige forbrukere.

Når jeg tenker på dette, ser jeg allerede selskaper som sier: I KI-alderen må alt endres, ellers går verden under. Og jeg tenker: Hmm, faktisk ikke. Jeg har sett selskaper ta den tilnærmingen, og de trekker seg allerede tilbake og sier: Ja, det viser seg at det finnes ting som er svært robuste og stabile, og som vi må holde fast ved. Men jeg tror andre ting kommer til å rakne.

Og vi ser allerede dette. Vi så det under pandemien. For meg er ideen om at arbeid er basert på nærhet, helt utrolig. Jeg kan ikke tro at vi fortsatt har samtaler om hvor folk sitter når de gjør arbeidet sitt, på mange områder. Men vi lærer fortsatt den leksen. Og jeg tror KI blir det samme: Det finnes ting vi holder fast ved, og andre ting vi bare kaster ut av vinduet og sier: Vi trenger ikke bekymre oss for dette lenger.

Og så eksploderer det. Og vi sier: Å, jeg antar at vi må trekke tilbake akkurat den beslutningen.

David Rice: Hva ser du virkelig frem til når denne teknologien utvikler seg, som du tror vil ha en svært positiv innvirkning på samfunnet? Og hva er én utilsiktet konsekvens du tror definitivt ligger i fremtiden vår?

Christopher Lind: La oss begynne positivt, siden vi har hatt en tung samtale. Det finnes ting vi bokstavelig talt ikke har menneskelig kapasitet til å behandle. Vi klarer det bare ikke. Gjennom hele menneskehetens historie spilte det ingen rolle hvor mange mennesker du samlet i et rom.

Det fantes ingen måte å gjøre analysen og problemløsningen som skulle til for å løse disse tingene eller identifisere mønstrene. Og jeg tror mønstre finnes overalt. Jeg tror vi kommer til å kunne gjøre ting som tidligere var umulige. På podkasten min snakket jeg for eksempel med noen som hadde kurert dysleksi. Man kunne ikke se de språklige mønstrene som skulle til for å forstå sammenhengen mellom menneskers hjerner og hvordan dette brøt sammen.

Det var ikke nødvendigvis observerbart for én person, og du kunne ikke observere det i stor skala for å komme dit. Et annet eksempel var en administrerende direktør jeg snakket med, som diagnostiserer sykdommer ved at folk hoster inn i en app. Den kan fange opp hostemønsteret ditt basert på dette. Vi ville aldri ha kommet dit uten kunstig intelligens, for hvor mange host måtte David ha lyttet til for å oppdage det?

Og ville vi i det hele tatt ha hørt de lydmessige egenskapene som skulle til for å skille det ut? Sannsynligvis ikke. Så jeg tenker på de nye tingene vi ikke har tatt i bruk ennå, som er veldig spennende, der vi kan si: Dette er faktisk et skaleringsproblem, og det er virkelig robotaktig. Jeg tror ikke engang vi har skrapt overflaten, fordi alle er for opptatt med å bruke generativ KI til å skrive flere artikler og lage mer videoinnhold som fyller internett med søppel.

Jeg tror ikke vi virkelig har tatt i bruk muligheten til å forstå mennesker bedre, slik at vi som mennesker kan gjøre bedre ting med teknologien. Det er den delen jeg blir begeistret av. Det som gjør meg nervøs, er når vi begynner å tukle med ting som jeg ikke tror vi bør erstatte mennesker med. Vi bør ikke bruke aspartam når vi burde bruke ekte sukker.

Et eksempel er at vi befinner oss i en ensomhetskrise. Folk ønsker dyp kontakt. De ønsker relasjoner, og de strever med det. De vet ikke hvor de skal finne dem, og ferdighetene deres for å bygge relasjoner med andre er ikke alltid gode. Det finnes også mange andre faktorer.

Og jeg tror kunstig intelligens tilbyr dette: Du trenger ikke venner, du har meg. Og det ender ikke bra. Intimitet oppstår ikke mellom et bevisst og et ikke-bevisst vesen. Det er noe av det som bekymrer meg, fordi jeg tror mange ting trekker folk i den retningen.

Når du begynner å søke menneskelig kontakt fra en ikke-menneskelig enhet, tror jeg personlig ikke at vi bør blande disse to tingene sammen – eller i det minste bør vi være svært, svært, svært forsiktige.

David Rice: Ja. Ja. Det kan bli som Black Mirror veldig raskt, som et par episoder av den serien.

Christopher Lind: På den lettere siden skrev jeg en oppdatering om dette forrige uke, fordi du noen ganger kan gå veldig langt ned i kaninhullet, men også på et praktisk nivå: Hørte du om Air Canada-saken med chatboten deres?

Chatboten ga en kunde et svar som ikke var riktig, og plutselig prøvde kunden å saksøke dem. Domstolene sa: Chatboten deres gjorde det, så dere er ansvarlige. Jeg tror det vi ser her, er at enkelte ting ganske enkelt er transaksjonelle. Og kunstig intelligens er god på det.

Hvis du bare trenger at noe blir tatt hånd om, og det alltid er den samme typen oppgave, fungerer det godt. Men når jeg ser på den saken, var personen i en sorgsituasjon. De hadde mistet en kjær. Det var alle disse andre faktorene, og dette var ikke bare en transaksjon av typen: Jeg må returnere en gave jeg fikk til jul.

Det foregikk noe dypere, og du kan se at forsøket på å automatisere dette ikke gikk særlig bra. Men du kunne ha delt det opp. Det var en transaksjonell del, slik at en kundeservicemedarbeider kunne ha forstått situasjonen og kanskje hatt en samtale, før KI tok seg av selve transaksjonen.

Jeg tror de kunne ha løst det på den måten.

David Rice: Det er bare ett eksempel jeg har hørt om. Jeg snakket med en fyr om saken jeg skrev, og han fortalte at de nå har en tjeneste som lover at den kan sende tekstmeldinger til moren din. Den kan svare henne. Og jeg tenker: Ikke gjør det mot mamma, det er moren din.

La oss svare henne selv. Han sier kanskje at det virker litt ekstremt, men jeg tror du har rett når det gjelder isolasjon og ensomhet. Folk kommer til å begynne å bruke det på ulike måter. Og jeg tror det også får en konsekvens hvis vi lar den svare på e-postene våre. Inngikk den en avtale i den e-posten som jeg nå må være klar over? Jeg føler bare at vi åpner en hel verden av …

Christopher Lind: Det går tilbake til ansvarlighet. Vi prøver alltid å underordne ansvarlighet og si: Hvorfor kan jeg ikke få alle fordelene uten noe ansvar? Og jeg tror det er et av de falske løftene KI gir: Du kan få alle fordelene uten ansvar. Nei. Hvis du lar KI sende meldinger tilbake til moren din, trenger jeg ikke trekke grensen særlig langt før jeg sier: Å nei, dette var ikke … Selv om moren din oppdager det og sier: Du svarer ikke engang på meldingene mine, skaper det mistillit i forholdet. Alt fordi du ikke vil … Det finnes ting vi ikke bør ta snarveier med.

David Rice: Enig.

Vi begynner å nærme oss slutten, så noe jeg liker å gjøre før jeg avslutter med gjester, er å gi dem muligheten til å fortelle hvor folk kan finne dem og følge med på det de holder på med. Fortell om podkasten din.

Christopher Lind: Jeg er veldig aktiv på LinkedIn, så jeg lager mye innhold der, og for meg er det skrevet av mennesker.

Jeg vet at mange i sosiale medier bare sier: Spør ChatGPT, kopier og lim inn. Jeg bruker mye tid på å tenke grundig over dette. Jeg er mye på LinkedIn. Jeg har også en podkast som heter Future-Focused, der målet mitt er å hjelpe folk med å forstå dette, fordi det er overveldende og kan være skremmende.

Jeg vil at folk skal forstå at det fortsatt er de som må ta beslutningen. Jeg skal ikke fortelle deg hva du skal gjøre. Men jeg vil at du i det minste skal forstå hva du har med å gjøre, slik at du kan ta kloke og veloverveide beslutninger. Det er egentlig de viktigste stedene. Og for dem som sier at de ikke har tid til å lytte til enda en podkast:

I fjor startet jeg et nyhetsbrev på Substack, der jeg skriver: Hvis du ikke fikk med deg hele episoden, er dette de viktigste tingene du bør ta med deg når du vurderer disse temaene. Det er der du kan finne meg.

David Rice: Det siste er at jeg har startet en liten tradisjon her på podkasten, der jeg gir deg muligheten til å stille meg et hvilket som helst spørsmål. Kjør på.

Christopher Lind: Jeg er nysgjerrig på hvor du står i dette. Er du begeistret? Redd? En blanding av begge deler? Hva føler du om hvor vi befinner oss akkurat nå?

David Rice: Det er litt blandet. Jeg heller kanskje litt mot å være skeptisk til hele greia. Jeg vil ikke si at jeg er redd, på noen måte, fordi jeg tror det er som alt annet i menneskehetens historie.

Det kommer til å finnes gode ting, og det kommer til å finnes dårlige ting. Noen fant opp fotball, og det er flott fordi vi alle får underholdning av det – bortsett fra at det nå finnes en hel gruppe mennesker som har fått hjerneskader. Så det er bra. Du skjønner hva jeg mener?

Ja, de tjener mye penger, men de er flinke til dårlige ting med alt vi setter i gang i universet. Så når det gjelder dette, tror jeg mulighetene innen medisin kan bli fantastiske. Men hvis det ikke håndteres riktig, kan det få store samfunnsmessige konsekvenser som vil være svært skadelige, og kanskje bare tjene en liten gruppe mennesker. Det har potensial til å gjøre det.

Og slik samfunnet vårt har utviklet seg, er det ofte denne gruppen som får det den ønsker og blir prioritert mesteparten av tiden, mens mange andre ikke blir det. Det er den delen jeg er litt bekymret for, fordi jeg tror det kanskje ikke blir bra. Men forhåpentligvis vil det gode i mennesker vise seg, og vi vil lære, endre oss, vokse, utvikle oss og fortsette å tilpasse oss det som kommer vår vei.

Jeg tror mennesker er motstandsdyktige. Så ja, vi finner ut av det. Vi vet bare ikke hvordan det kommer til å se ut. Jeg tror ikke det blir Minority Report eller noe sånt. Som filmen Terminator 2 eller noe.

Christopher Lind: Det morsomme er at noen spurte meg om det her om dagen, og jeg sa: Helt ærlig, selv om det blir slik, bryr jeg meg ikke, for de kommer til å være supereffektive.

De kommer ikke til å kaste bort tid. Jeg kommer ikke engang til å vite hva som traff meg.

David Rice: Det kommer til å skje så raskt, med den farten vi beveger oss i.

Takk for at du ble med i dag. Når jeg har denne samtalen, finnes det mange mennesker som, når opptaket ikke er på, blir med i den store samtalen om de eksistensielle spørsmålene og de større ideene.

Men i det øyeblikket du trykker på opptak, sier de bare: Dette er fantastisk. Hvor ble det av samtalen vi hadde?

Christopher Lind: Det går tilbake til at alle som sier at de vet, lyver. Alle som sier: Jeg vet hvor dette ender, jeg vet hvordan dette kommer til å gå – de lyver.

Og jeg tror det er et ubehagelig sted for mange å være akkurat nå: å si at dette er komplekst, og at jeg ikke nødvendigvis kan forstå alt. Det er en svært sårbar posisjon å være i. Derfor kan jeg forstå at noen ville være litt ukomfortable med å være på opptak og si: Jeg vet ikke.

Kanskje det skjer om to år. Kanskje Eleazar har rett, og vi ikke er her om to år fordi teknologien fordamper oss. Jeg vet ikke, men jeg er optimistisk og tror ikke det vil skje.

David Rice: Enig. Jeg forstår at folk er ukomfortable, fordi jeg ikke engang vet hvordan det fungerer.

Du skjønner hva jeg mener? Jeg kan ikke engang forklare den grunnleggende mekanikken. Så hvorfor skulle jeg vite hvor det kommer til å ende? Og jeg tror mange, særlig bedriftsledere, er gründere. De er ikke nødvendigvis teknologer.

De ser på det og er like forvirret som jeg noen ganger er, så …

Christopher Lind: Jeg tror det, om noe, er en god ting. Når det gjelder håpet ditt om hva vi kommer til å gjøre med dette, håper jeg det bringer oss sammen. Det er mye som river oss fra hverandre akkurat nå, men jeg håper vi på et tidspunkt sier: Dette er forferdelig.

Og det vil trekke oss sammen igjen, fordi vi trenger hverandre. Det er saken: Vi trenger alle hverandre for å navigere i dette. Ingen kommer til å løse det alene. Hvis du tror at GPT-5 og du alene i et styrerom skal løse alle disse problemene, kommer det ikke til å fungere slik, fordi det er så mye du ikke vet, og KI mangler kontekst.

David Rice: Absolutt. Og lyttere, når vi begynner å avslutte, vil jeg ikke skremme noen. Ikke la dette påvirke beslutningene i livet ditt, som hvilken karrierevei du ønsker å ta, eller drømmene dine. Enten du skal få barn eller kjøpe hus – ikke baser noen av disse tingene på det som skjer med KI.

Jeg har sett ganske reaksjonære tanker om hvordan folk skal leve livene sine. Og jeg tenker: Jeg vet ikke. Jeg tror ikke du bør endre personlige mål eller hvordan du ønsker å leve. Hvis du vil eie en bolig, så kjøp en bolig. Hvis du vil … For jeg tenker: Kanskje jeg ikke har en jobb.

Christopher Lind: Når det gjelder det, tror jeg én av måtene jeg har navigert på, og som jeg vil oppmuntre folk til å tenke på, er dette: Jeg vokste opp i et begravelsesbyrå. Og sannheten er at dette er sant hver eneste dag i livet ditt. Morgendagen er ikke garantert. Så hvis du vil leve livet ditt godt, men ikke vet om dette kommer til å ta deg hit … Du vet ikke om du får hjerteinfarkt midt på natten, eller om du går ut døren, sklir og slår …

Jeg har sett så mange mennesker gå gjennom livet og bekymre seg for alle «hva om»-ene, at de faktisk går glipp av å leve akkurat nå. Og jeg er helt enig med deg: Ikke kjøp bolig. Jeg har sju barn, og jeg får noen ganger spørsmålet: Tror du det er klokt å få barn nå? Jeg svarer: Ja, det tror jeg. Jeg elsker hver eneste en av dem, og jeg ville ikke endret det for alt i verden.

David Rice: Hvis du vil ha barn, hvorfor skulle du ikke det, dersom det er et oppriktig ønske?

Christopher Lind: Nettopp. Jeg kommer ikke til å si: Å, jeg er bekymret for hva KI kan gjøre.

David Rice: Vi avslutter her, men Chris, takk for at du ble med oss i dag. Jeg setter pris på det.

Christopher Lind: Tusen takk for at du inviterte meg, David.

David Rice: Greit, lyttere. Hvis du vil følge med på alt som gjelder personaldrift og HR, og du ikke allerede abonnerer på nyhetsbrevet, kan du gå til peoplemanagingpeople.com/subscribe og registrere deg.

Hvis du vil følge med på den nyeste utviklingen innen KI og teknologi, ettersom KI nå blir innført i nesten alle HR-programvarer, er du heldig: Vi er kilden din til programvareanmeldelser og det nyeste som skjer i HR-programvareverdenen. Gå derfor til verktøyseksjonen vår. Se på den og få grundige anmeldelser. Du kan finne listene våre over de beste løsningene, og vi kommer til å dekke programvare mye mer i 2024.

Til neste gang: Nyt sommervarmen, dra i dyreparken. Alle liker en dyrepark. Det gjør deg alltid glad. Skål.