David Rice: Organisasjoner utformer rapporteringsstrukturer, arbeidsflyter og kommunikasjonskanaler ned til minste detalj. Men når det gjelder relasjoner – det som faktisk avgjør om noe av dette fungerer – ansetter vi bare voksne mennesker og antar at de finner ut av det. I dagens episode snakker jeg med Greg Roche, grunnleggeren av The Introverted Networker, om hvorfor denne antakelsen er feil.
De fleste av oss har aldri faktisk blitt lært hvordan relasjoner oppstår. De oppsto gjennom nærhet – nabolaget du vokste opp i, skolen du gikk på, jobben du fikk. Nå jobber folk hjemmefra, kommuniserer over Slack og bygger aldri den forbindelsen som forklarer hvorfor en kollega arbeider slik de gjør, eller hvor prioriteringene deres kommer fra.
Dette er en reell spenning det er verdt å bruke litt tid på. Relasjoner reduserer transaksjonskostnadene ved samarbeid. Du slipper komiteen og ringer personen som bare kan løse problemet. Men relasjoner kan også bli omveier rundt ødelagte prosesser. Gregs poeng er at de fleste organisasjoner tyr til mer prosess som løsning, noe som faktisk svekker relasjonene som kunne ha løst problemene prosessen aldri var utformet for.
Det finnes også et spørsmål om rettferdighet under alt dette. Hvis relasjoner er en reell kilde til organisatoriske fortrinn, får de som naturlig er flinke til å bygge dem, uforholdsmessig tilgang til muligheter, synlighet og intern mobilitet. Greg mener at HR aktivt må følge med på hvem som blir stående i utkanten, og behandle internt nettverksbygging som en ferdighet det er verdt å utvikle – ikke bare som et personlighetstrekk noen tilfeldigvis har.
I dag snakker vi derfor om hvorfor vi aldri faktisk har blitt lært hvordan relasjoner oppstår, balansen mellom å bygge forbindelser og å muliggjøre omveier rundt prosesser, hvorfor slutninger ofte er mer kraftfulle og farligere enn observasjon, og hvordan ulik tilgang til relasjoner skaper forskjeller i hvem som lykkes.
Jeg heter David Rice. Dette er People Managing People. Og hvis organisasjonen din har behandlet relasjoner som noe hyggelig å ha i kulturen, i stedet for en nødvendighet for driften, viser denne samtalen hvorfor det må endres. La oss sette i gang.
For sømløse prosesser for medarbeidersamtaler og sikkerhet på bedriftsnivå kan du prøve Teamflect gratis – den høyest rangerte plattformen for resultatstyring i Microsoft-økosystemet, brukt av virksomheter over hele verden for å samordne mål, gjennomføre medarbeidersamtaler og utvikle talenter i stor skala.
Greit, Greg, velkommen til programmet. Det er hyggelig å ha deg her.
Greg Roche: Ja, det er flott å være her, David.
David Rice: Jeg vil gjerne begynne med organisasjoner. Vi snakket litt før dette, men vi bruker mye innsats på å utforme rapporteringsstrukturer, arbeidsflyter og kommunikasjonskanaler. Når det gjelder relasjoner, ansetter vi i praksis bare voksne mennesker og antar at de finner ut av det.
Det er ofte slik det føles. Hvorfor har vi behandlet noe som er så viktig for hvordan arbeidet blir utført, som noe vi bare overlater til medarbeiderens ansvar?
Greg Roche: Jeg tror du sa det selv. Vi forventer at voksne mennesker er flinke til å utvikle relasjoner med hverandre, og vi spør kanskje oss selv om det og sier: «Ja, jeg vet hvordan man utvikler relasjoner.»
Men hvis du virkelig tenker over det, har du aldri egentlig blitt lært hvordan relasjoner oppstår. De bare … skjedde i livet ditt, og derfor tenker du: «Ja, dette er jeg god på.» Vi vokser opp i et nabolag foreldrene våre bestemte at vi skulle bo i. Vi hadde ikke noe å si i det, og det hadde heller ikke de andre barna som bodde der.
Foreldrene deres tilfeldigvis bodde der, disse barna befant seg rundt oss, og det ble relasjonene våre. Vi var bare i nærheten av andre mennesker. Så går vi gjennom livet, gjennom skolen, på universitetet eller inn i vår første jobb, og vi danner på en måte disse relasjonene.
Men de oppstår bare fordi vi er i nærheten av mennesker. Vi tenker ikke så mye over hva som førte til det. Så kommer vi inn i en verden som den vi har i dag, der mange kanskje ikke jobber på samme sted som menneskene de arbeider med, eller jobber hjemmefra deler av tiden, hybrid eller på et kontor, mens alle er på Slack eller Teams eller sender e-poster, og vi bare gjør arbeidet.
Vi kommuniserer om arbeid, men vi fokuserer ikke lenger på å bygge relasjoner med menneskene rundt oss. Derfor er folk ikke ordentlig knyttet til hverandre. De vet ikke så mye om hvem de arbeider med, og de går glipp av muligheten til å utvikle den forbindelsen som virkelig hjelper deg å forstå hvorfor en person arbeider slik de gjør.
Eller hvorfor de sier det de sier, hvor de kommer fra, hvilken bakgrunn de har, og hvilke prioriteringer og agendaer de har. Uten å forstå slike ting kan vi ikke utvikle relasjonene som gjør oss virkelig gode i jobben vår eller virkelig knyttet til selskapet vårt.
Jeg vil derfor si at de fleste selskaper ikke med vilje prøver å skape et miljø der dette ikke skjer. Vi overvurderer bare vår egen evne til å skape nye relasjoner. Derfor mener jeg at vi må bli svært bevisste på dette og si: «Dette er en viktig del av det å arbeide i en organisasjon.»
Det er viktig at vi har relasjoner, og vi må hjelpe folk med å forstå hva de kan gjøre. Det er ikke vanskelig, men du må være bevisst. Hvis du ikke er bevisst, kan det hende at relasjonene oppstår – eller ikke. Da ender du med mennesker som føler: «Jeg går på jobb, ser mange mennesker, men jeg vet egentlig ingenting om dem.
Jeg går hjem og føler meg ikke særlig knyttet til menneskene rundt meg.» Hvis det er situasjonen, kan jeg sannsynligvis gjøre den samme jobben hvor som helst. Det spiller egentlig ingen rolle at jeg gjør den i dette selskapet. Da mister man på en måte tilknytningen til organisasjonen og grunnen til at man er der.
David Rice: Ja. Jeg tror mange selskaper har en tendens til å plassere tilhørighet i kulturkategorien, ikke sant?
Greg Roche: Ja.
David Rice: Men da høres det nesten valgfritt ut. Hvis jeg ikke får gjort noe fordi jeg ikke kjenner noen i økonomi, juridisk avdeling eller en annen forretningsenhet, er det et driftsproblem, ikke sant?
Greg Roche: Ja.
David Rice: Samtidig kan relasjoner redusere transaksjonskostnadene ved samarbeid. Du bruker mindre tid på å finne ut hvem som eier noe, etablere troverdighet hos en annen person eller eskalere noe gjennom hierarkiet.
Men på den andre siden kan relasjoner noen ganger bli omveier rundt dårlige prosesser. Du vil ikke ha en organisasjon der arbeidet bare blir gjort fordi noen sier: «Jeg kjenner en person.»
Greg Roche: Det er et interessant perspektiv. Jeg tror du har rett i at noen ikke følger det de skal gjøre fordi de bare går til en person de kjenner og sier: «Jeg vil egentlig ikke følge prosessen. Kan du bare gjøre dette for meg?» IT kan være et godt eksempel. Du kjenner noen på brukerstøtten og sier: «Jeg vil ikke fylle ut en sak. Kan du bare komme over og hjelpe meg?» Da blir saken ikke registrert, og du mister noe av oversikten.
Det er et godt motargument, for jeg ville vanligvis sagt at vi ofte tyr til: «La oss bare fylle ut en sak. La oss sende en e-post. La oss fylle ut dette skjemaet. La oss bare følge prosessen.» Da får du ikke disse relasjonene.
Det gjør også at du føler: «Jeg gjorde det jeg skulle. Nå sitter jeg bare her og venter.» Organisasjoner prøver ofte å gjøre dette fordi de vil ha en prosess og slippe å håndtere relasjonsdelen, som faktisk krever mer arbeid og tid.
Men slike prosesser kan få oss til å føle at vi ikke er særlig knyttet til hverandre. Derfor må det finnes en balanse. De fleste organisasjoner tyr som standard til: «La oss innføre mer prosess, så ordner det seg.» Men hva skjer når det ikke finnes en prosess? Hva gjør du når det fortsatt finnes et problem, men ingen prosess for å løse det?
Det er da relasjoner får folk sammen. I stedet for å samle en stor komité, starte en arbeidsstrøm eller få alle inn i et møte der man diskuterer og idémyldrer, kan de to personene som faktisk kan løse problemet, si: «Jeg kjenner denne personen. Vi kan møtes, løse det og finne ut av det uten at alle andres tid går med til å diskutere hvordan problemet skal løses.»
David Rice: Ja. Det er en balanse, for jeg har også sett det motsatte. Vi stoler på prosessen, så slutter noen få personer og nye kommer inn. Før du vet ordet av det, spør du: «Er det egentlig noen som vet at denne prosessen finnes?»
Kanskje den ikke var en del av deres naturlige arbeidsflyt eller introduksjonsprogram. Så glipper ting mellom sprekkene, og plutselig er prosessen du trodde var etablert, ikke så etablert likevel.
Hvis relasjonene som virkelig får en organisasjon til å fungere, ikke fanges opp i et organisasjonskart, hvor blir de synlige? Hva bør en HR-direktør eller noen som studerer hvordan arbeidet faktisk blir utført, følge med på for å forstå hvor knyttet eller frakoblet menneskene i organisasjonen egentlig er?
Greg Roche: For noen år siden ble mange opptatt av organisasjonsnettverksanalyse. I en stor organisasjon kan du bruke e-postsystemene til å se hvem som stiller spørsmål til hvem, hvem som er personen alle går til, og hvilke noder som finnes i nettverket.
Men dette er i stor grad systemenes registrerte oversikt over hvem som kommuniserer med hvem i Slack, Teams og lignende. Jeg tror ikke det viser hele bildet. Det kommer tydeligere frem gjennom hvilke navn som stadig dukker opp.
Hvis du snakker med ledere eller ulike team, og de stadig vender tilbake til den samme personen eller gruppen, er det menneskene andre snakker med. Det er dem folk går til og sier: «Hei, jeg trenger hjelp med dette» eller «Du er eksperten på dette.»
Det kan være personer som har vært lenge i organisasjonen og fungerer som kunnskapskilder. Men du bør også se etter om folk samarbeider med andre, snakker med hverandre i møter og har møter på tvers av team.
Hvis du som HR-direktør ikke lytter etter eller ser etter dette, vil du sannsynligvis ikke oppdage det. Hvis du ikke bevisst leter etter relasjonene, blir de neppe synlige av seg selv.
Jeg pleier å be ledere spørre teamet sitt hvem de får e-post fra regelmessig, men aldri faktisk har snakket med. Hvem har du hatt en samtale med utenom et møte, slik at du nå vet litt mer om personen?
Utfordre teamet til å velge én person denne uken. Be dem ringe, gå til kontoret eller på annen måte si: «Har du 15 minutter? Jeg ville bare snakke litt. Det handler ikke om et problem eller en sak. Vi utveksler e-poster, men kjenner egentlig ikke hverandre.»
Spør: «Hvordan havnet du her? Hvordan endte du i denne rollen? Hvordan kom du til dette selskapet? Hva gjorde du før?» Da får du et bedre bilde av karrieren, erfaringene og det personen arbeider med.
Poenget er å komme forbi «Jeg har et problem – løs det for meg» og heller bli kjent med den andre som et menneske som arbeider i samme organisasjon. Når problemet senere oppstår, kjenner personen ansiktet og stemmen din og vet hvordan du fungerer. Kommunikasjonen blir bedre, og du trenger ikke tolke en kort e-post som om personen er sint eller misfornøyd.
Når dere kjenner hverandre, kan dere hoppe på telefonen og løse problemet sammen. Hvis dere ikke gjør dette, lager du en hel forestilling i hodet om hvordan personen høres ut, oppfører seg og virker, selv om du aldri har møtt dem. Når du blir kjent med personen, kan du se at vedkommende bare prøver å gjøre jobben sin godt.
Da kan du svare mer konstruktivt. Du utvikler relasjoner før behovet oppstår, reduserer friksjon og transaksjonskostnader og kan komme raskere til selve problemløsningen.
David Rice: Det er interessant. Vi har tidligere snakket om mikrokulturer. Det er enklere innad i eget team fordi du vet hvordan dere arbeider. Det kan være skremmende å gå til noen i et annet team når du ikke kjenner mikrokulturen deres eller vet hvordan de vanligvis reagerer på ledelsen.
Det er mange dynamikker i spill, og derfor er det viktig å bygge relasjonen for å gjøre møtet mellom ulike mikrokulturer enklere og få teamene til å arbeide sammen.
Greg Roche: Jeg liker det begrepet. Det du beskriver, handler om flere kulturer i organisasjonen, nesten som flere stammer. Du må besøke den andre stammen og forstå hvordan den fungerer.
Når du vet det, kan du si: «Slik går jeg frem der», i stedet for at to stammer begynner å krangle, lederne må gripe inn, og alle må bruke tid på å sortere ut konflikten. Hvis du har blitt kjent med den andre mikrokulturen, vet du hvordan den fungerer og hva du bør ta med deg inn i samtalen.
David Rice: Selskaper bruker mye penger på å samle mennesker, enten på samlinger, retreater eller teambyggingsaktiviteter. Men vi antar ofte at forbindelsen oppsto fordi alle var fysisk på samme sted. Hvorfor fungerer ikke det så godt som ledere tror? Hva gjør en interaksjon til en nyttig profesjonell relasjon?
Greg Roche: Når du strukturerer det for mye, tar du fra folk den naturlige måten de knytter kontakt på og tvinger dem inn i en situasjon som kanskje ikke føles behagelig.
Jeg er ganske introvert. Jeg kan snakke med mennesker og ha gode samtaler én til én. Hvis du sier at jeg må delta på en samling med alle i et stort rom, kan jeg gjøre det. Men hvis du sier at vi skal deles i grupper og snakke om et bestemt tema, tenker jeg kanskje: «Dette er ikke helt min måte å fungere på.»
Jeg fungerer best i samtaler én til én, der jeg er interessert i den andre og den andre er interessert i meg. Når du tvinger frem en bestemt form, sier du til en stor gruppe medarbeidere: «Slik gjør vi det», i stedet for å la dem bestemme hvem de vil snakke med og hvordan de vil gå frem.
Hvis folk får litt veiledning, men samtidig frihet til å velge en mer komfortabel situasjon, er de mer tilbøyelige til å engasjere seg og utvikle relasjonene.
Som selskap er det forståelig å tenke: «Jeg trenger at dette blir så effektivt som mulig.» Men da kan man ende med å krysse av i en boks og si at kulturen er skapt. Kultur oppstår imidlertid i hverdagen gjennom hvordan mennesker opptrer og hva de prioriterer.
David Rice: Jeg kunne ikke vært mer enig i at for mye struktur kan bli et problem. HR har et dårlig rykte på grunn av påtvungen moro. Du må la folk finne sin egen vei og finne sin egen gruppe.
Så snart en gruppe blir større enn kanskje 15 personer, begynner folk naturlig å dele seg inn i mindre grupper som gir mening for dem. Du må la det skje, samtidig som du skaper et miljø der det kan skje uten å tvinge karaoke på alle.
Greg Roche: Jeg tror du må la det skje, men også sørge for at folk forstår at det er viktig. Det er en viktig del av organisasjonen og kulturen at du kjenner de andre som er her.
Se på idrettslag. Du hører sjelden historier om lag som overvant store utfordringer fordi de hadde mange fremragende enkeltspillere som hatet hverandre. Historien handler oftere om mennesker som ble godt kjent, stilte opp for hverandre, arbeidet mot det samme målet og forsto hvordan de andre fungerte.
Vi vet også at mennesker som sier at de har en bestevenn på jobben, blir lenger. Det trenger ikke være en bestevenn i bokstavelig forstand. Det viktige er en sterk relasjon – ikke bare at du hilser på noen om morgenen, men at dere har blitt kjent og vet nok om hverandre til at personen føles som en venn.
Det betyr ikke at noen aldri slutter bare fordi de har fått venner, men sammenhengen er at de ofte blir værende lenger. Hvis du skaper et miljø der folk naturlig oppmuntres til å danne relasjoner, er det større sjanse for at de arbeider der lenger.
David Rice: Jeg har alltid syntes det er litt morsomt å kalle kolleger for venner. For meg handler vennskap om en form for hengivenhet, mens en kollega først og fremst må være pålitelig, samarbeidsvillig og noen jeg kan få ting gjort sammen med.
Greg Roche: Det finnes sannsynligvis ulike nivåer av vennskap. Det du beskriver – pålitelighet og det å kunne stole på noen – er også noe jeg ønsker meg hos vennene mine. Det trenger ikke være noen jeg tilbringer helgene med. Det handler om at personen er pålitelig, og at du har erfart dette gjennom å arbeide sammen.
Vi oppmuntrer ikke alltid nok til at folk blir kjent med andre i organisasjonen. Dette handler ikke bare om at selskapet skal beholde medarbeidere. Det handler også om at du som individ forvalter karrieren din.
Jo flere mennesker du kjenner i organisasjonen, og jo flere som kjenner deg, desto flere muligheter får du til å utvikle karrieren. Når folk vet hvem du er og har sett at du er pålitelig og får ting gjort, tenker de kanskje på deg når et nytt prosjekt eller en ny mulighet oppstår.
Ved å gi folk mulighet til å knytte kontakt på tvers av organisasjonen, driver du med karriereutvikling, faglig utvikling og talentforvaltning. Du åpner talentveier gjennom hele organisasjonen, slik at Greg selv kan finne frem til det han passer til og skape forbindelsene som gjør mulighetene tilgjengelige.
David Rice: Det får meg til å tenke på om et tegn på en god leder faktisk er at medarbeiderne blir mindre og mindre avhengige av lederen. Ledere blir ofte belønnet for å være den sentrale figuren som løser problemer, formidler ressurser og representerer teamet på tvers av funksjoner.
Da får medarbeiderne en form for lånt sosial kapital. De kjenner andre funksjoner gjennom relasjonen til lederen. Hvis halvparten av teamets relasjoner forsvinner når lederen slutter, er det et problem. Bør det å utvikle noen derfor også innebære å hjelpe dem med å bli mindre avhengige av deg?
Greg Roche: Jeg er helt enig. Da jeg ledet team i store organisasjoner, vurderte jeg kvaliteten min som leder ut fra hvor mye talent jeg kunne eksportere til resten av organisasjonen.
Var jeg en nettoeksportør av talent? Ble menneskene på teamet mitt utviklet og gikk videre til andre oppgaver og team? For meg er det et tegn på god ledelse.
Hvis du holder på teamet ditt og sier: «Du kan ikke gå noe annet sted, for jeg klarer ikke å drive dette teamet uten deg», viser du at du selv er mer avhengig av medarbeideren enn medarbeideren er av deg. Etter min mening er det et tegn på at du ikke er en sterk leder.
Et team trenger ikke å ha konstant intern utskifting, men spørsmålet er om menneskene på teamet utvikler seg og gjør mer i organisasjonen. Det viser at du har utviklet dem godt.
Når de senere arbeider på et annet team, har du fortsatt en relasjon til dem. Hvis du ber om hjelp, vil de ofte svare ja fordi dere har hatt et godt samarbeid. Du gjør organisasjonen mer effektiv ved å spre talent som kjenner deg og har arbeidet med deg.
David Rice: La oss skifte tema litt og snakke om en annen fase i medarbeideropplevelsen – oppsigelser. Når noen sier opp, har de vanligvis krysset en grense de nærmet seg mye tidligere. Jeg er interessert i perioden før beslutningen tas. Hva endrer en persons forhold til organisasjonen når de begynner å bevege seg mot den grensen, og hvor finnes mulighetene til å avbryte utviklingen?
Greg Roche: Det skjer når de har noen andre enn lederen eller en person på teamet de kan gå til og si: «Det begynner å bli vanskelig å bli her. Arbeidet blir tøffere, det kommer stadig mer på, ingenting tas av arbeidslisten, og ingen ser ut til å sette pris på det jeg gjør. Jeg vet ikke om jeg kan bli her på lang sikt.»
Hvis de bare sier dette hjemme, vil familie eller venner sannsynligvis være enige og forsterke følelsen. Men hvis de har en person i organisasjonen de kjenner, trenger det ikke være en leder – det kan være en kollega eller noen på et annet team – kan personen spørre hva som skjer og om de har vurdert hvordan de kan få noe fjernet fra arbeidslisten.
Det å si dette høyt til noen som kjenner situasjonen og miljøet, hjelper ofte personen med å se at ting kanskje ikke er så ille, eller at det faktisk finnes noe de kan gjøre. De kan rette energien mot å endre situasjonen eller snakke med lederen, i stedet for å reagere i frustrasjon.
Uten en slik relasjon kan frustrasjonen i stedet rettes utover. Personen ringer rekruttereren som har tatt kontakt, begynner å lete etter jobber på LinkedIn eller Indeed og tar det første skrittet mot å forlate organisasjonen.
Derfra kan prosessen gå fra en første samtale med en rekrutterer til søknad, intervjuer og et jobbtilbud. Når medarbeideren til slutt sier til lederen at de skal slutte, kan lederen bli overrasket. En motoffert kommer kanskje, men følelsesmessig har personen allerede forlatt organisasjonen.
Det nye trenger ikke være bedre. Det kan være samme type arbeid og de samme kravene. Men det er annerledes, og personen føler at de har gjort noe for å skape endring.
Derfor trenger medarbeideren en relasjon den dagen de står ved grensen og kan si: «Livet har vært vanskelig. Hva skjer?» Jeg har selv opplevd dette flere ganger. Da jeg begynte å snakke om begrepet «å stå ved grensen», oppdaget jeg at når folk fikk språket til å si nettopp det, visste jeg hva de mente og hvor de befant seg.
Da kunne vi snakke om hva som hadde ført dem dit og hvordan de kunne ta et skritt tilbake. Organisasjoner kan være åpne om dette og si at alle har vært der – fra topplederen til medarbeideren i brukerstøtten eller kundeservice.
Når du føler det slik, bør du spørre om du har noen å snakke med. Hvis ikke, må organisasjonen hjelpe deg med å bygge disse relasjonene.
David Rice: Jeg liker måten du har lagt dette frem på. Det begynner når det å bli værende slutter å føles som det opplagte valget. Men det er mer nyansert enn at misfornøyde medarbeidere slutter.
De kan like selskapet og likevel ta en telefon fra en rekrutterer. De kan like lederen, føle seg fastlåst, være svært engasjerte og samtidig ikke se en intern fremtid. Interne relasjoner kan skape et alternativ. Det kan være et annet team å utforske eller en ny kontekst som gir et annet perspektiv på en vanskelig situasjon.
Verdien av et sterkt nettverk for å beholde medarbeidere er at folk får flere muligheter internt i organisasjonen i stedet for å se seg om utenfor den med en gang.
Greg Roche: Absolutt.
David Rice: Hvis motstandsdyktighet kommer av å ha relasjoner på tvers av organisasjonen, hvor mye av dette er en utfordring knyttet til organisasjonsutforming? Tidligere har mange organisasjoner strukturert team, roller og rapporteringslinjer slik at medarbeiderne ble unødvendig avhengige av lederen.
Strukturene kan ha gitt mening på den tiden, men med måten arbeidet endrer seg på, kan de nå utfordres. Hvilke råd vil du gi HR-ledere som ønsker å bygge noe nytt?
Greg Roche: Arbeidet har alltid vært ganske hierarkisk: Hvem rapporterer du til, og hvordan ser organisasjonskartet ut? Men spørsmålet bør heller være hvem som faktisk får arbeidet gjort.
Hvem samarbeider du med utenfor teamet? Hvem er de viktigste partnerne dine? Hvem sier «Jeg trenger dette fra deg», eller hvem sier du «Jeg trenger denne informasjonen for å gjøre jobben min» til?
Det handler kanskje ikke først og fremst om organisasjonskartet, men om hvem ambassadøren fra den andre stammen er – personen du samarbeider med hele tiden for å få arbeidet gjort.
Bruk tid på å snakke med disse menneskene. Gå ut av innboksen og Slack, og bygg relasjonene. Motstandsdyktighet kommer ofte fra erfaring. Du utvikler deg gjennom det du har opplevd.
Gå derfor og få erfaring med hva andre gjør. I organisasjoner med mye feltarbeid sier vi ofte: «Du arbeider på hovedkontoret. Dra ut i felt en dag og se hvordan hverdagen deres er.» Alle kan gjøre noe lignende med teamet sitt. Snakk med personen og se hva de gjør fra dag til dag.
Prøv å forstå personens agenda – altså prioriteringene og det de forsøker å oppnå. Vi har ulike agendaer og prioriteringer. Spørsmålet er hvordan vi kan forene dem slik at du kan hjelpe meg med mine prioriteringer, og jeg kan hjelpe deg med dine.
Gjør det til en organisatorisk prioritet at folk forstår hva andre gjør. Når du får innsikt i andres arbeid, kan du vise mer forståelse når økonomiavdelingen for eksempel ber om noe raskt ved kvartalsslutt. Du vet hva de forsøker å få gjort og hvorfor fristen er viktig.
Uten denne kunnskapen tenker du kanskje bare: «Hvorfor gjør de livet mitt vanskelig på slutten av hvert kvartal?»
David Rice: Bare det å strukturere arbeidet slik at folk får mer kontekst, hjelper. Hvis du vet at et annet team har mye på arbeidslisten, kan du endre hvordan et prosjekt er strukturert og overlevere arbeidet når de har bedre kapasitet. Det skaper mer naturlig effektivitet bare ved at dere forstår hverandre.
Vi kan oppmuntre folk til å bygge relasjoner, men i en stor organisasjon med tusenvis av medarbeidere må vi også skape betingelsene for at dette skal skje. Hvordan bygger man forbindelser inn i selve arbeidsmåten, i stedet for å behandle dem som en aktivitet man må finne tid til?
Greg Roche: En måte er å utfordre standardvalget om å sende en melding i Teams eller Slack. Det kan være effektivt hvis du kjenner personen godt og snakker med dem hver dag, men ofte er en telefonsamtale bedre.
Når var sist gang du ringte et telefonnummer og faktisk snakket med noen? Det kan virke gammeldags, men det å høre stemmen til en person er helt annerledes enn å sende meldinger frem og tilbake i en Slack-kanal. Du kommer sannsynligvis raskere frem til svaret.
Neste gang kan du prøve å ringe i stedet for å sende en melding. Flytt deg fra tekst til tale. Det krever ikke noe utenom arbeidet – det er bare en annen måte å arbeide på.
Hvor mange ganger har du sendt melding etter melding og fortsatt ikke fått klarhet? Det er ikke revolusjonerende å si «La oss ringes», men vi velger ofte tekst fordi det føles enklere.
Ansikt-til-ansikt-interaksjon mellom mennesker gir ikke alltid uttelling med én gang. Verdien kommer senere. Du investerer i relasjonen for å få en sunnere og mer sammenknyttet organisasjon.
Tenk derfor ikke bare på minuttene du bruker i dag. Tenk på timene du sparer senere fordi du kjenner personen og dere arbeider bedre sammen.
David Rice: Det morsomme med Slack er at det faktisk finnes et lite hodesettikon der. Hvis det bare er et raskt spørsmål, kan du trykke på knappen og snakke sammen.
Greg Roche: Hvis du er redd for å bruke det fordi du tror personen i den andre enden kommer til å være vanskelig, er det et tegn. Det er nettopp den personen du bør snakke med.
Du kan si: «Jeg liker egentlig ikke å snakke med deg på telefonen fordi jeg er redd for at du skal bli sint.» Personen svarer kanskje: «Hva snakker du om? Hvorfor skulle du tro det?»
Jeg hadde en samarbeidspartner som jeg arbeidet med i seks år. Vi bodde i hver vår del av landet, og hver gang hun sendte en e-post, føltes det som om hun ropte til meg. Men når hun ringte, hadde vi de hyggeligste samtalene.
Hun var direkte og kortfattet i e-postene fordi hun ville få informasjonen og gå videre. På telefonen var hun svært vennlig og hjelpsom. Hver gang vi la på, tenkte jeg: «Hun er mye hyggeligere enn jeg gir henne æren for i e-postene.»
Mange av oss har slike personer. Bare ring dem. Hvis du er redd for å snakke med noen på grunn av e-postene eller meldingene deres, er det sannsynligvis nettopp den personen du trenger å snakke med.
David Rice: Det minner meg om at slutningene våre kan være sterkere enn observasjonene våre. Jeg kan ha en idé i hodet om hva en melding betyr, men tolkningen min gjenspeiler ofte hvordan jeg selv føler meg. Jeg projiserer følelsene mine utover.
Når det skjer, må jeg stoppe opp og se på meg selv. Kanskje jeg er frustrert eller overveldet, og derfor legger jeg en betydning i spørsmålet som ikke egentlig finnes. Det kommer innenfra og er ikke nødvendigvis noe den andre personen har gjort galt.
Greg Roche: Helt riktig.
David Rice: Før vi avslutter, vil jeg stille ett siste spørsmål. Når vi sier at relasjoner er det som får ting gjort, må vi også erkjenne at noen mennesker er langt bedre posisjonert enn andre for å bygge relasjoner.
Hvis nettverk betyr noe for informasjon, muligheter, synlighet, problemløsning og intern mobilitet, kan ulik tilgang til nettverk skape et reelt problem når det gjelder tilgang til muligheter.
HR-ledere bør derfor ikke bare oppfordre til nettverksbygging og anse jobben som gjort. Vi må undersøke om organisasjonsutformingen stadig kobler sammen de samme synlige personene, mens andre forblir på utsiden.
Hvis relasjoner blir en viktig kilde til organisatoriske fortrinn, hvordan hindrer vi at tilgangen til disse relasjonene blir en egen form for ulikhet?
Greg Roche: Det er et viktig spørsmål for HR-ledere. I en organisasjon får de mest høylytte, de som rekker opp hånden, snakker med alle og bygger nettverk, ofte mulighetene gjennom nettverksbygging.
HR må derfor kontrollere hva man gjør for dem som ikke naturlig opptrer slik. Hvordan kan vi fremheve at disse menneskene også er verdifulle og har mye å bidra med?
Det er viktig å være oppmerksom på at de som er svært godt knyttet til andre, ikke nødvendigvis alltid er best til å utføre arbeidet. Vi bør oppmuntre til kontakt og samarbeid, men også erkjenne at ikke alle er like flinke til det.
Hjelp dem med å bli tryggere, utvikle ferdighetene sine eller få muligheter til å knytte kontakt med andre. Jeg ser på dette som faglig utvikling. Vi tenker sjelden: «En del av min faglige utvikling er å bli bedre til å bygge nettverk internt.» Men det er en viktig ferdighet.
Noen organisasjoner kan være redde for at medarbeidere som blir bedre til å bygge nettverk, skal finne veien ut av organisasjonen. Men hvis de skaper interne forbindelser, ser en karrierevei og forstår hvordan dette hjelper dem med karrieren, vil de sannsynligvis bli lenger.
Poenget er å være svært oppmerksom på dynamikken. Ikke tenk bare at relasjoner oppstår av seg selv. Spør hvordan relasjoner påvirker alt vi har snakket om. Hvor ser vi at de beste nettverksbyggerne får muligheter, og hvor ser vi at andre ikke får dem på grunn av manglende nettverk?
Finn en måte å hjelpe disse menneskene med å utvikle karrieren og bli bedre til å bygge relasjoner.
David Rice: Greg, dette har vært en flott samtale. Tusen takk for at du tok deg tid i dag.
Greg Roche: Ja, absolutt. Det var en flott samtale, og vi var innom mange viktige temaer.
David Rice: Lyttere, gå til peoplemanagingpeople.com/subscribe for å melde deg på alle nyhetsbrevene våre, enten det er det vanlige nyhetsbrevet eller AI Signal-serien.
Til neste gang: Ta opp telefonen, ring og skap den forbindelsen.
Lei av å mase på medarbeidere om medarbeidersamtaler? Møt Teamflect, den høyest rangerte plattformen for resultatstyring og medarbeiderengasjement, utviklet for Microsoft Teams. Enklere innføring, akkurat der teamet allerede arbeider. Kom i gang på Teamflect.com.




