Slik kan du elske karrieren din (og hjelpe teamet ditt med å gjøre det samme)

Les transkripsjonen:

Vi prøver ut å transkribere podkastene våre ved hjelp av et program. Tilgi eventuelle skrivefeil, siden boten ikke er korrekt 100 % av tiden.

Becca Banyard: Hva om du kunne våkne hver morgen og glede deg til å dra på jobb? Mange av oss bruker størstedelen av våre våkne timer på å jobbe, men hvor mange av oss elsker egentlig det vi gjør? Er det i det hele tatt relevant å elske jobben sin i et arbeidsmarked der oppsigelser er så vanlige?

Velkommen til People Managing People-podkasten. Vi har som mål å skape en bedre arbeidsverden og hjelpe deg med å skape lykkelige, sunne og produktive arbeidsplasser. Jeg er verten din, Becca Banyard.

Dagens gjest er Jen Dary, grunnlegger av Plucky, et selskap som tilbyr lederveiledning og opplæring for nye ledere, og som i bunn og grunn hjelper deg med å lære hvordan du kan jobbe sammen med andre mennesker. Jen deler fra sin egen reise mot å finne tilfredshet i karrieren, samt lærdommene og tipsene hun fikk underveis. Følg med for å lære hvordan du kan elske det du gjør og hjelpe medarbeiderne dine med å gjøre det samme.

Hei, Jen! Velkommen til programmet.

Jen Dary: Tusen takk, Becca. Hei til alle som lytter. Hyggelig å møte dere.

Becca Banyard: Det er så flott å ha deg her i dag. Vanligvis er det første gang jeg møter en gjest når jeg har dem med i programmet. Men vi møttes faktisk for en stund siden, da du var gjest på søstersiden vår, thedigitalprojectmanager.com. Og jeg likte samtalen din med Galen så godt at jeg virkelig ønsket å ha deg med i programmet.

Så tusen takk for at du er her i dag.

Jen Dary: Takk for invitasjonen. Det er første gang jeg er med på et søsterprogram. Det er veldig interessant. Jeg antar at dere har mange lyttere som hører på begge programmene.

Becca Banyard: Det har vi nok. Ja.

Jeg har lyst til å bli litt bedre kjent med deg. Før vi går inn på dagens tema, skal vi snakke om avveiningene medarbeidere gjør for å ha en jobb de virkelig elsker. Men la oss begynne med deg. Fortell meg om deg selv, hva du brenner for, og også hvordan du startet selskapet ditt, Plucky.

Jen Dary: Klart det. Jeg bor utenfor Washington D.C., i Arlington i Virginia. Jeg har to sønner som er sju og ti år gamle, og vi har en valp og en katt, og jeg har en ektemann. Plucky er selskapet jeg startet for nesten ti år siden.

Senere i høst har det gått ti år. Plucky er et selskap innen lederveiledning og rådgivning. Litt over halvparten av tiden min går med til individuell veiledning, enten av ledere eller fremtidige ledere. Resten av tiden underviser jeg i et kurs som heter «Så, nå er du leder», vanligvis fire eller fem ganger i året.

Det er for folk som er innenfor de tre første årene som ledere, omtrent. I tillegg har jeg utviklet noen ulike produkter for ledere. Jeg underviser også mye i andre sammenhenger, enten gjennom lunsjseminarer, små grupper eller lignende. En del av grunnen til at jeg grunnla Plucky, var at jeg jobbet internt i et byrå i New York og hadde ansvar for medarbeiderutvikling der. For ti år siden var markedet veldig annerledes når det gjaldt hva vi forsto med faglig utvikling.

Ingen hadde en veileder. Det var mer sånn: «Å, du har et budsjett for faglig utvikling – kjøp en bok.» Og så var det greit. I dag har verden heldigvis endret seg litt, og det finnes langt flere støtteordninger for folk internt i organisasjoner. Du ser også ulike budsjetter for den enkelte, og det blir nesten en type personalgode.

Ja, du får helsetjenester her. I tillegg får du tilgang til å delta på en konferanse eller finne en veileder. Derfor er jeg faktisk glad for at veiledning er mer vanlig i dag enn da jeg startet med det, selv om jeg selvfølgelig ikke er like omveltende, om vi skal si det slik, som det pleide å være i 2013.

Becca Banyard: Fantastisk. Takk for at du fortalte litt om deg selv og selskapet ditt.

Vi er i et marked der mange dessverre mister jobben. Hva gjør man i den situasjonen vi er i, hvis man ikke elsker jobben sin?

Jen Dary: Jeg tror det foregår en slags algoritme i en ansettelsessituasjon. På den ene siden har du en virksomhet som har, la oss si, en stilling og et budsjett de kan betale for stillingen, samt en tidsplan for når de trenger at personen begynner – eller, hvis personen allerede er ansatt, finnes det en annen situasjon.

Vi har en stilling som skal fylles, og du fyller den. På den andre siden har du en medarbeider som har en motivasjon, et sett med ferdigheter og sannsynligvis også et budsjett de må passe inn i. På denne måten finnes det et samarbeid eller en slags avtale mellom disse to, skal vi si, enhetene eller aktørene.

En virksomhet og en medarbeider. I ideelle tilfeller passer disse tingene sammen. Og så skjer det ting. Virksomheter utvikler seg, og mennesker utvikler seg. Det er derfor mulig at en virksomhet utvikler seg og sier: «Oi, vi ansatte deg som junior, men det har vi faktisk ikke lenger. Vi driver ikke med det produktet mer, så vi kan ikke ansette deg lenger. Ha det.»

Eller medarbeideren kan si: «Takk for fine tider. Jeg vil faktisk gå et annet sted og doble lønnen.» Denne serien av at man finner sammen og deretter går fra hverandre, er egentlig det jeg mener er en karrierevei. Når som helst kan en av sidene si: «Dette fungerer ikke lenger for meg», av en million grunner som bygger videre på det jeg nettopp sa.

Akkurat nå er vi i en situasjon der virksomheter i stor grad tar initiativet til denne typen løsrivelse, men i fjor var det akkurat motsatt. I fjor sluttet alle fordi de fikk bedre eller mer interessante jobber. Da var situasjonen veldig annerledes, og det var i stor grad arbeidstakernes marked, spesielt innen teknologi.

Folk var hele tiden på intervjuer og gikk videre til andre steder. Grunnen til at jeg nevner dette, er at spørsmålet «Hva elsker jeg å gjøre på jobb?» eller «Elsker jeg jobben min?» er relevant hele tiden, uavhengig av hvordan lavkonjunkturen eller markedet utvikler seg. Fra mitt ståsted vil det derfor være perioder med opp- og nedturer, der du kanskje tar en risiko for å finne arbeid du elsker, eller for å bli bedre kjent med deg selv og finne noe som passer deg bedre.

Det vil også være perioder i livet der du må betale boliglånet. Da holder du ut. Akkurat nå er vi tilfeldigvis i en slik nedgang i historien, men jeg tror ikke det vil vare evig. Og jeg mener absolutt at folk fortsatt kan elske det de gjør, selv i de minste detaljene i en time der man tenker: «Hvordan skulle jeg kunne elske det jeg holder på med nå?»

Kjærlighet er også et veldig stort verb her, ikke sant? Hvordan kan jeg sette pris på, finne tilfredshet i, glede meg over, samarbeide om eller noe annet. Jeg tror dette alltid er tilgjengelig for oss på en eller annen måte.

Becca Banyard: Hvis man befinner seg i den situasjonen og tenker «Jeg vil bare elske det jeg gjør, men jeg elsker ikke det jeg gjør nå. Hva er det jeg vil gjøre, og hvordan oppnår jeg det?», hvor begynner man? Hva anbefaler du at man gjør?

Jen Dary: Herregud. Dette er jo det store spørsmålet om selvransakelse, ikke sant? Hvem er jeg i verden? Jeg tror det var derfor jeg startet Plucky. For å gå litt tilbake hadde jeg fått min første sønn og gikk gjennom en fødselsdepresjon. Det gjorde det mulig for meg å stille spørsmålet hver dag: Hvorfor er jeg på denne planeten?

Hva er min greie? For dere som lytter, kan det hende dere er mer på den spirituelle siden av skalaen, mer trosbaserte, eller dere kan være på den andre siden, som er mer matematisk orientert. Men det spiller egentlig ingen rolle. Du kan spørre: Hvorfor er jeg på denne planeten? Enten: Hvilket formål er lagt ut for meg?

Eller, basert på matematikken i hvor jeg gikk på skole, hva jeg studerte og hvor mye penger jeg trenger for å leve – hva kommer ut av det? Jeg mener alle bør stille seg dette spørsmålet: Hvorfor er du på denne planeten? Og så bør vi gå ut og spise middag og diskutere det, for det er det eneste jeg synes betyr noe når jeg snakker med mennesker.

Jeg tror det er så mange ting som prøver å overbevise oss om svarene på dette spørsmålet, blant annet det foreldrene våre gjorde eller forventningene fra samfunnet, hva professorene våre oppmuntret oss til, eller hvilket kjønn du har. Det finnes mange ting som bygger på antakelser om dette, men bare du som individ kan si: «Når jeg gjør denne typen arbeid, gir det gjenklang i meg, og jeg vibrerer nesten fordi jeg elsker det så høyt.»

Det gir meg energi. Og det kan aldri påføres utenfra. Så det første jeg vil si, er at du sannsynligvis bør stille deg selv dette spørsmålet. Hvis du har et tillitsfullt nettverk av venner eller kolleger, eller en veileder eller terapeut, kan du spørre dem: «Hva tror du?» Så lenge du har en sunn følelsesmessig grense der du ikke trenger å være enig i alt de sier, kan det også være en morsom måte å samle inn informasjon på.

Men for å finne veien til en jobb du elsker, kan du ikke svare autentisk på det før du har stilt deg selv spørsmålet: Hva elsker jeg? Hva gir gjenklang i meg? Du kan se tilbake på tidligere roller eller deler av tidligere roller og spørre: Når var jeg mest tilfreds? Var det da jeg jobbet direkte med kunder?

Var det da jeg satt stille og jobbet alene ved skrivebordet? Var det da jeg løste problemer hver dag? Var det da jeg ledet mennesker på en omvisning på universitetsområdet? Hvilke av disse historiene og anekdotene blir levende for deg som perioder der du virkelig var tilfreds? Og hva er mønsteret?

Var du alltid sammen med mennesker? Reiste du alltid? Tjente du lite, men var drevet av et formål? Tjente du masse penger? Folk har mye informasjon i seg selv som vi glemmer å se på, og jeg tror derfor det er en stor del av det å stille dette spørsmålet.

Becca Banyard: Så bra. Jeg vil gjerne vite litt mer om din egen reise med selvransakelse som ledet deg til Plucky. Hvordan så den ut?

Jen Dary: Jeg har en øvelse som jeg får alle som tar lederopplæringen min til å gjøre, og jeg kaller den «jobber og verb». Den er basert på et dagbokinnlegg jeg skrev da jeg gikk gjennom fødselsdepresjonen og undret meg. Jeg ber alle skrive en lang liste over alle jobbene de noen gang har hatt.

Litt slik jeg nettopp beskrev. Det kan inkludere barnevaktjobber på videregående og frivillige jobber, hva som helst. Ved siden av hver jobb skriver du det du likte best ved den, og begynner med et verb. Et klassisk eksempel jeg bruker, er at jeg jobbet på en gård en sommer da jeg gikk på universitetet, og det jeg likte best, var å lære barn å melke kuer.

Du vil legge merke til at jeg begynner med ordet «lære», som er et verb. Så går du gjennom listen og til slutt teller du verbene og trekker ut omtrent de tre vanligste. Mine tre vanligste verb var lede, knytte kontakt og skrive. Det jeg visste, var at hvis jeg bestemte meg for å gå tilbake til jobben min, som jeg hadde permisjon fra, burde jeg argumentere for ansvarsområder som lot meg lede, knytte kontakt og skrive.

Jeg var ikke helt utenfor dette. Det var allerede en stor del av rollen min, men jeg visste at dette var tilfredsstillende verb og handlinger for meg. Hvis jeg bestemte meg for å ta en annen jobb, burde jeg se gjennom stillingsbeskrivelser og stillingsannonser som lot meg gjøre disse tre tingene: lede, knytte kontakt og skrive.

Hvis jeg mot all forventning skulle starte mitt eget selskap, burde det sannsynligvis være et som inviterte meg til å lede, knytte kontakt og skrive. Jeg sier dette fordi alle som lytter, kan gjøre denne øvelsen. Men den gjør det også mulig for meg, når jeg har lite energi eller føler meg litt utbrent eller noe slikt, å stoppe opp og si: «Vent litt.»

Vent litt. Når var sist jeg ledet? Når var sist jeg knyttet kontakt, og når var sist jeg skrev? På disse måtene hjelper det meg å få ny energi. Igjen føler jeg at hele denne samtalen handler om at jeg avslører en slags matematisk algoritme, selv om jeg er en ekstremt sosial og følelsesmessig person. Men jeg tror det noen ganger kan være vanskelig å holde fast ved det følelsesmessige, sjelsbaserte eller mer diffuse.

For meg er det nyttig med noe konkret. Når jeg kan gå tilbake til akkurat disse tre ordene, hjelper det meg å føle at jeg har gode forutsetninger for å lykkes med å sette pris på det jeg gjør og muligheten jeg har. Og dette har åpenbart blitt til en virksomhet jeg virkelig trives med.

Som en liten sidekommentar vil jeg si at i fjor var et spesielt utmattende år for meg. Utpå høsten var det bare noe som ikke stemte, og jeg klarte ikke å finne ut hva det var. Jeg tror en del av dette handler om at du etter nesten ti år tenker: «Jeg har ingen sjef. Ingen legger ut en karrierevei for meg. Ingen øker lønnen min med mindre jeg gjør det arbeidet selv.»

Hvor er jeg på vei? Så jeg innrømmer gjerne overfor alle som lytter, at selv etter ti år i min egen virksomhet – drømmejobben der du elsker alt og alt er så skinnende – kan du fortsatt ha disse spørsmålene. I år har jeg derfor, som alltid, jobbet fire dager i uken for Plucky. Den femte dagen skriver jeg. Jeg går på et skjønnlitterært kurs nå og skriver alle slags morsomme essays og lignende. Det har vært så tilfredsstillende, og jeg er i en mye bedre mental situasjon enn jeg var for, la oss si, seks måneder siden.

Becca Banyard: Så flott. Jeg liker virkelig å høre at det er det du gjør. Og øvelsen din høres så praktisk og nyttig ut, ikke bare for å finne ut hva du liker å gjøre, men også for å fortsette å like det du gjør og få lang levetid i karrieren. Så kult. Jeg liker det. Jeg har aldri hørt om det før.

Jeg er nysgjerrig, for det finnes så mange avveininger vi kan gjøre i jobbene våre. Vi kan se på økonomisk stabilitet, ønske om karriereutvikling, markedet og hvilke jobber som er tilgjengelige, balanse mellom arbeid og fritid, og hvordan vi føler det: Elsker vi jobben vår?

Er vi tilfredse? Hvilke avveininger har du gjort? Hva har du sett på og sagt: «Dette er egentlig ikke viktig for meg», eller «Dette er viktig», og hvordan balanserer du det med å elske det du gjør?

Jen Dary: Jeg bruker min egen situasjon som eksempel, men det finnes åpenbart noen prinsipper under den.

Jeg tror på tanken om årstider når det gjelder, vel, egentlig alt, men la oss si karrieren akkurat nå. Det finnes ulike årstider i karrieren, og du vil være sulten på forskjellige ting. Tidlig i karrieren ser du sannsynligvis etter erfaring og kanskje en sosial komponent i arbeidet.

Kanskje du går ut med venner etter jobb og har et sosialt liv. Etter hvert kan årstiden utvikle seg til noe som: «Greit, jeg trenger faktisk litt stabilitet her», eller «Jeg trenger penger til å forsørge familien min» eller hva det nå måtte være. Ingen av svarene i disse periodene er feil.

Det er forventet at en person vil trenge forskjellige ting fra arbeidet gjennom livet. Du vil ikke alltid trenge det samme, fordi mennesker er komplekse og forandrer seg. Når jeg ser tilbake på de siste ti årene med Plucky, har det vært en intrikat balansegang som forelder. Husk at jeg startet Plucky omtrent samtidig som jeg fikk barn, da sønnen min var ti måneder gammel.

Det var da jeg startet Plucky. Jeg har derfor egentlig aldri kjent Plucky uten å være forelder, og jeg har i stor grad vært den som har vært hjemme et par dager i uken med barna og så videre. Et konkret eksempel er da vi flyttet til California fra New York, da sønnen min var rundt 18 måneder gammel. Da vi først kom dit, tenkte vi: «Greit, la oss få barnehage tre dager i uken.»

Det var det jeg hadde gjort, men vi fant bare barnehage to dager i uken. I omtrent åtte måneder drev jeg Plucky to dager i uken. Så fikk jeg ham inn i barnehagen, og drev Plucky tre dager i uken, og så fikk jeg et barn til. Da var jeg borte fra Plucky en periode, om du skjønner. Det jeg trengte fra Plucky, var absolutt rom til å eksperimentere og en form for inntekt, men utviklingen min i karrieren hang tett sammen med utviklingen min som forelder.

For de som lytter og ikke er foreldre, kan det være mange andre ting. Familie du tar vare på, frivillige oppgaver – vi balanserer alle noe, ikke sant? For meg hang arbeidet derfor tett sammen med foreldrerollen da barna mine var så små. Heldigvis ble barna eldre, og jeg kunne reise litt mer. Da ble arbeidet også en spennende tid der jeg kunne reise rundt i landet og tilbringe tre netter et sted for å undervise i et kurs.

Det var tiden min alene. Jeg fikk treffe venner og gå ut og spise noen ganger, så arbeidet var også veldig sosialt for meg, og jeg elsket den perioden. I disse dager tror jeg arbeidet er stabilt. Det er også stedet der jeg eksperimenterer: «Hva burde finnes i verden? Hvorfor lager jeg ikke en kortstokk som kan hjelpe folk med å veilede hverandre?»

Greit, la oss prøve det. Det er på en måte et kunstprosjekt. Hva annet burde finnes? Men jeg er ikke dum når det gjelder dette. Jeg snakker med mennesker hele dagen. Jeg veileder dem og underviser dem. Jeg lytter derfor etter tråder under overflaten for å finne ut hva som kunne vært nyttig i verden. Jeg lager ikke bare kunst for kunstens skyld.

Men det gir meg også stabilitet, slik at jeg kan skrive og prøve meg på annet kreativt arbeid akkurat nå. Derfor tror jeg det er en sesongmessig ting for alle som lytter. Jeg har trengt ulike ting fra Plucky, selv om innholdet i arbeidet mitt stort sett alltid har vært det samme.

Becca Banyard: Ja. Takk for at du delte. Jeg vil gjerne se på dette fra lederens perspektiv og høre hva du tenker. Hvilket ansvar har ledere for å skape et miljø som folk liker å jobbe i, men også for å hjelpe medarbeiderne med å like jobbene sine?

Jen Dary: Jeg så spørsmålet ditt på forhånd og tenkte mye på det i morges.

Jeg tror det er interessant å erstatte ordet «elske» med «gjøre». Hvordan kan ledere hjelpe folk med å elske arbeidet sitt? Hvis vi erstatter det med: Hvordan kan ledere hjelpe folk med å gjøre arbeidet sitt? Jeg tror egentlig ikke du kan få noen til å elske noe. Det må komme fra personen selv. Som jeg sa tidligere, må enkeltpersoner selv identifisere hva som motiverer dem og hva de liker å gjøre.

Jeg kjenner så mange mennesker som bare ønsker å kunne gjøre jobben sin uten politikk, uten å møte et tak, og med støtte fra en leder eller seniorleder som ikke alltid er for travel. En som faktisk kommer og ikke bare håndterer, men bokstavelig talt leder, lærer, veileder, erfarer, går gjennom noe, håndterer konflikter og er åpen.

Alle de typiske lederoppgavene. Vi har mange ledere, særlig helt på toppen, som realistisk sett noen ganger ikke har tid til denne typen arbeid. Samtidig unngår de det så godt de kan, fordi dette er vanskelig. Jeg vet det. Jeg vet det virkelig. Jeg tror derfor medarbeidere ønsker å kunne gjøre jobbene sine, altså jobbene de ble ansatt for å gjøre.

De er talentfulle mennesker. De vil komme på jobb og få lov til å gjøre arbeidet. Noen ganger innebærer det å gjøre jobben sin forandring, noe som kan være veldig truende for en organisasjon eller for lederne. Men jeg tror virkelig, særlig i en slags verden etter covid, der vi jobber mye eksternt og folk har ulike former for tilstedeværelse på jobb og hjemme, at mange finner langt mer tilfredshet utenfor arbeidet i disse dager.

La meg gjøre jobben min, så går jeg hjem og elsker hele tilværelsen. Jeg ønsker på en måte å frita ledere fra behovet for å motivere og inspirere mennesker hele tiden. Bare møt opp og gjør arbeidet, så kommer folk til å like deg mer for det.

Becca Banyard: Et veldig interessant perspektiv. Jeg liker det. Hva anbefaler du at en leder gjør for å hjelpe medarbeiderne med å gjøre jobben sin og være i stand til å gjøre den?

Jen Dary: Et veldig godt spørsmål å stille i en én-til-én-samtale er: «Hva hindres du av? Hva kan jeg fjerne av hindringer for deg? Eller hva trenger du tilgang til som du ikke har akkurat nå?»

Det kan være informasjon, eller det kan være Jira eller hva som helst. Hva trenger du tilgang til som jeg har tilgang til? Eller bare å stille disse spørsmålene ærlig, være til stede og være en ressurs i stedet for bare en person i et organisasjonskart. For å hjelpe folk med å gjøre arbeidet må du sørge for at de kan være effektive, at de har kanaler for kommunikasjon og at de får relevant informasjon.

På samme måte som du ser på en stillingsbeskrivelse og sier: «Greit, hva trenger denne personen?» Du trenger ikke engang å ha mennesket foran deg. Bare spør: «Hva ville denne personen bokstavelig talt trenge for å levere dette i tide, sørge for at kunden er fornøyd og så videre?»

Du trenger ikke ha personen foran deg. En nyttig øvelse kan derfor være at du, før du ansetter noen, tar stillingsannonsen og skriver ved siden av: «Hva må jeg som leder gjøre for at denne jobben skal gå bra?» Da fjerner du alle nyansene rundt «Vi ansatte noen, men de er litt kresne på det».

Nei. Vi snakker hypotetisk. Hva må en leder gjøre for at denne personen skal lykkes? Noen ganger blir det renere å tenke på det på denne måten.

Becca Banyard: Det er så bra og så umiddelbart anvendelig. Jeg liker det. Vi skal snart avslutte. Hvilket råd har du til noen som akkurat nå sliter med å finne en karriere de føler tilfredshet i? Hva er ett råd du kan gi dem?

Jen Dary: Noe av det vanligste folk spør meg om, både folk jeg ikke kjenner og folk som allerede er i nettverket mitt, er: «Hvordan kan jeg bli veileder?» Det er «greia». «Hvordan? Jeg vil bli veileder», og kanskje bør du det. Jeg prøver ikke å si at folk ikke bør bli det. Men noen ganger tenker jeg sent på kvelden: Vil alle bli veiledere?

Du kan sikkert lage en hel psykologisk lenestolteori om makten noen kan oppfatte i at en person er den kloke gamle som veileder alle. Selv om jeg håper dere nå kan se på personligheten min at jeg ikke ser meg selv på den hellige måten. Jeg tror imidlertid at det folk oftere reagerer på, er en oppfatning av at jeg har den riktige jobben, at jeg er tilfreds og trygg, og at det som lyser opp i meg, tilfeldigvis er arbeidet jeg gjør. Det er en så fremmed ting.

Hvor ofte møter vi egentlig noen som er helt på linje med og koblet til det de burde gjøre? Det skjer ikke så ofte. Derfor tror jeg noen ganger at folk blander jobben min med det at jeg faktisk er på linje med meg selv, om jeg kan si det slik. Det de egentlig ønsker, er den glansen som følger med å glede seg over det man gjør hver dag.

Jeg går derfor tilbake til begynnelsen av samtalen vår, men jeg tror du må spørre deg selv: Hva er det som passer med meg her? Hva er du på planeten for å gjøre? I noen tilfeller kan det være innholdet i arbeidet. Jeg er prosjektleder, jeg er organisert, og jeg elsker å få ting over målstreken.

Jeg blir så stolt når vi fullfører noe. I andre tilfeller kan det være en bestemt gruppe mennesker: «Jeg elsker å jobbe med barn.» Eller det kan være et formål: «Jeg elsker å jobbe innen vitenskap fordi jeg vil bekjempe demens.» Det finnes ikke bare én mal for å finne ut hva du elsker, men utgangspunktet er at du er en gave til verden.

For det er faktisk vanskelig å få barn, og alle der ute som tenker på det eller prøver, vet at det er virkelig vanskelig. Oddsen er ikke på din side. Så hvis du kom til denne planeten, hva skal du gjøre med det? Jeg synes dette spørsmålet kan høres litt glatt og Oprah-aktig ut, men jeg bryr meg bokstavelig talt ikke.

Det er det eneste jeg liker å snakke med mennesker om. Jeg overdriver litt, men jeg tror det er dette vi bør bruke tiden vår på.

Becca Banyard: Fantastisk. Takk for det. Før vi avslutter, har jeg to spørsmål jeg stiller alle gjestene mine, og jeg vil gjerne høre hva du tenker. Det første er: Hva tror du er det viktigste som holder medarbeidere fornøyde på arbeidsplassen?

Jen Dary: Jeg tror svaret mitt er mennesker. Hvis de liker menneskene de jobber med, blir alt mye enklere. Og jeg mener ikke bare personlighet, men evnen til å kommunisere og ta opp vanskelige ting. Å ikke være redd for mennesker. Menneskene er arbeidet, ikke sant? Vi tok med hunden vår på hundetrening, og kvinnen spøkte med at det egentlig var mennesketrening, men at hundene var i rommet.

Det er mennesketrening, ikke sant? Det er dette vi må arbeide med, sammen med og bygge ferdigheter rundt. Det er ikke koden eller designet. Det er menneskene som er kompliserte eller fantastiske.

Becca Banyard: Greit. Neste spørsmål. Hva trenger du personlig som leder for å lykkes?

Jen Dary: Personlig trenger jeg ventilasjonssystemer.

Jeg trenger støttepersoner som ikke er, altså, selskapet mitt er veldig lite, men jeg trenger støttepersoner jeg ikke jobber sammen med, slik at jeg kan si: «Herregud, dette skjedde i dag!» Jeg trenger noen som er et trygt rom for det. Jeg lærer alltid lederne mine å lufte frustrasjon sidelengs og oppover. Du kan lufte frustrasjon overfor kolleger og oppover i systemet, så å si, men ikke nedover.

Hvis jeg skal gjøre det konkret og jeg er leder og har en frustrerende samtale med en annen avdeling, bør jeg ikke ta det med til én-til-én-samtalen med min direkte medarbeider og si: «Du, vet du hva designavdelingen holder på med her?» Det er så uprofesjonelt. Rydd det opp, folkens.

Bli voksen. En god leder trenger en eller annen ressurs utenfor arbeidet der de kan være et barn en liten stund, være sint, uten at det påvirker eller sprer seg til alle andre de jobber med. Det gjelder også for meg. Jeg har hatt perioder i livet der jeg hadde en veileder, og perioder der jeg hadde en terapeut.

Noen ganger trenger jeg bare en tur. Å ta godt vare på meg selv og min egen mentale tilstand er helt klart den viktigste ingrediensen for at jeg skal lykkes.

Becca Banyard: Så gode råd. Jen, det har vært en stor glede å ha deg med i programmet. Takk for at du ble med. Hvor kan folk som ønsker å komme i kontakt med deg eller følge arbeidet ditt, gjøre det?

Jen Dary: Nettstedet mitt er beplucky.com. Kanskje dere kan ha det med i shownotatene. Vi er på Instagram, @bepluckster. På LinkedIn kan dere søke etter Plucky eller meg. Og bare for å nevne det: Dere kan også sende meg en e-post på hello@beplucky.com. Jeg liker å høre hva folk holder på med, og jeg er veldig vennlig, så dere trenger ikke å la dere skremme.

Jeg er ikke den kloke, gamle mystiske veilederen. Jeg er bare en helt vanlig dame som er veileder.

Becca Banyard: Fantastisk. Det liker jeg. Tusen takk for at dere lyttet. Hvis dere likte denne episoden, kan dere gjerne legge igjen en vurdering og abonnere for å få beskjed hver gang vi gir ut en ny episode. Og hvis dere vil holde kontakten med alt som handler om HR og ledelse, kan dere gå til peoplemanagingpeople.com/subscribe og bli med i nyhetsbrevsamfunnet vårt.

Til neste gang: Ha en flott dag.