Fordommer i ansettelser: De ulike typene og hvordan du håndterer dem

Stay on the leading edge of leading with human-centric AI. Create a free account.

bias in hiring featured image

Du har sannsynligvis hørt om fordommer og, mer relevant når det gjelder ansettelser, ubevisste eller implisitte fordommer.

Du vet sannsynligvis også at fordommer kan være negative fordi de hemmer beslutningstakingen vår og får oss til å ta ansettelsesbeslutninger som er feil både for organisasjonen og kandidaten.

Fordommer kan ta mange former, og spoiler alert: Vi er alle forutinntatte på en eller annen måte. Her skal jeg gå gjennom de ulike typene fordommer og hvordan du kan minimere fordommer i ansettelsesprosessen.

Hva er egentlig fordommer?

Fordommer innebærer å ha oppfatninger om en person eller gruppe basert på forhåndsoppfatninger (stereotypier). Ubevisste fordommer oppstår når vi har slike assosiasjoner utenfor vår bevissthet og kontroll. Det er kanskje grunnen til at du tror du liker en bestemt kandidat bedre enn en annen, selv om kandidaten ikke har de riktige kvalifikasjonene på langt nær.

I denne artikkelen skal jeg ta for meg ubevisste fordommer, også kjent som implisitte fordommer, fordi jeg gjerne vil anta at alle som leser dette, allerede forsøker å dempe sine bevisste fordommer (eller eksplisitte fordommer) når det gjelder ansettelser, og prøver å være upartiske. 

Hvis du ikke gjør det, kan denne artikkelen likevel hjelpe deg med å komme i gang, men du har mye mer arbeid foran deg enn noen som ønsker å motvirke underbevisstheten sin. Å være bevisst forutinntatt betyr at noen diskriminerer med vilje, og det krever ytterligere opplæring, eksponering for situasjoner som bryter med stereotypier og, enda viktigere, vilje til å endre seg.

Hvis vi fokuserer på ubevisste fordommer, som sannsynligvis er de vanligste av de to, har jeg dårlige nyheter. Du kan ikke bli kvitt de ubevisste fordommene dine! Det er noe vi alle er født med – et evolusjonært trekk som hjelper oss med å overleve.

Forskning har for eksempel vist at tre måneder gamle babyer som hovedsakelig er oppdratt av kvinner, har en sterk preferanse for kvinner fremfor menn. Men disse snarveiene vi tar, er selvfølgelig bare retningslinjer. De endrer seg etter hvert som vi blir eldre, og de er langt fra alltid riktige.

Det er imidlertid ikke bare dommedag og elendighet! Du kan fortsatt motarbeide de ubevisste fordommene dine og forsøke å gjenkjenne når de spiller inn. Ved å håndheve etterlevelse av ansettelsesretningslinjer kan organisasjoner redusere fordommer og skape en mer rettferdig ansettelsesprosess.

Du har allerede tatt det første steget ved å erkjenne at ubevisste fordommer forekommer, og ved å gjøre deg selv bevisst på at du ønsker å iverksette korrigerende tiltak.

Typer ubevisste fordommer og hvordan de kommer til uttrykk

For å motarbeide fordommene dine må du først lære å gjenkjenne de ulike typene fordommer og de sannsynlige årsakene til at de oppstår. 

Her skal jeg beskrive noen av de vanligste fordommene ved ansettelser og hvordan de kommer til uttrykk i en situasjon.

Kjønnsfordommer

Denne virker ganske enkel: å ha mer eller mindre positive oppfatninger om en person basert på kjønnet deres. Men avhengig av kulturen kan det være utrolig vanskelig å bli kvitt den.

Selv om folk bevisst sier at de ønsker å øke kjønnsmangfoldet i teamet sitt, kan de fortsatt utvise kjønnsfordommer i en intervjuprosess. Dette kan påvirke begge kjønn, men ses oftere som fordommer mot kvinner.

I Vest-Europa og Nord-Amerika har det for eksempel vært en kjønnsfordom om at kvinner ikke er flinke i matematikk. I Storbritannia pleide de for eksempel å erstatte matematikk og naturfag med husstell på jenteskoler.

I 2022 hadde et (kvinnelig) regjeringsmedlem frekkhet nok til å si at «jenter ikke liker vanskelige matematikkoppgaver». Tilsvarende fant forskning fra New York University at menn oftere blir oppfattet som «geniale» i fag som naturvitenskap og teknologi.

I mellomtiden er forskjellen ikke på langt nær like stor på steder som Iran, Egypt og de fleste land i Øst-Europa (særlig tidligere sosialistiske land), og noen steder er den snudd på hodet! 

Dette viser at dette er kulturelt forankrede oppfatninger, og det er ikke slik at kvinner i utgangspunktet er dårligere i matematikk og naturfag (ironisk nok var de første som arbeidet med datamaskiner, alle kvinner).

Fordommer basert på utseende

Denne fordommen er basert på noens utseende, og igjen kan den ramme alle kjønn og etnisiteter.

Det betyr at vurderingen ikke er basert på profesjonelle ferdigheter, men utelukkende på utseendet, og det er noe som er utrolig subjektivt.

Det er ganske velkjent at du hos enkelte motehus innen haute couture må være «konvensjonelt» attraktiv for å bli ansatt, uansett hvilken rolle det gjelder.

Selv det å bruke feil neglelakk på et jobbintervju (eller ikke bruke neglelakk i det hele tatt) kan føre til at du ikke får stillingen, uavhengig av ekspertisen din. Jeg husker at da jeg jobbet innen mote, måtte en av kollegene mine instruere kandidater om slike ting.

Det er derfor jeg blir skeptisk når ansettelseslederen kommer med uttalelser som «denne personen vil være et godt ansikt utad for merkevaren vår» eller «de passer inn i estetikken vår og inntrykket vi ønsker å skape». 

Dette er ikke særlig subtile hint om at fordommene deres kommer til syne, særlig hvis de tar en rask beslutning eller ansetter noen uten tydelige ferdigheter eller erfaring.

Aldersdiskriminering

Dette oppfattes vanligvis som forestillingen om at eldre ansatte ikke er like kompetente som yngre, men jeg har også sett det motsatte.

Alder sier ingenting om ferdigheter eller talent, så det kan bety at du går glipp av en utrolig talentfull ung person eller en dyktig og erfaren eldre medarbeider fordi du ikke legger merke til det som faktisk betyr noe – ferdighetene og ekspertisen deres.

Mer nylig har jeg sett dette tilslørt i svaret «jeg er ikke sikker på om de er dynamiske nok for oss».

Dette er noe man ofte hører i oppstartsbedrifter i tidlig fase, der gjennomsnittsalderen gjerne er lavere, og hvor de nå trenger å ansette «de voksne i rommet» – personer med erfaring fra å ha vært der oppstartsbedriften er på vei.

Mange av disse selskapene mener imidlertid også at deres arbeidsmiljø er det mest hardtarbeidende og dynamiske, og at en person som kanskje er en god del eldre, ikke vil passe inn.

Det er klassisk aldersdiskriminering, fordi det sannsynligvis ikke finnes konkrete bevis for at personen ikke vil jobbe like hardt som en som nettopp er ferdig utdannet – om noe kan de få gjort mer på kortere tid.

It starts with one signal.
Each week, AI Signal takes one meaningful shift in AI and helps people leaders understand what changed, why it matters, and what to consider next.
Get Free Access

Have an account? Log In

Attribusjonsbias

Dette betyr tendensen til å forklare en persons atferd ut fra personligheten deres i stedet for en situasjonsbestemt faktor. Det tidligste tidspunktet dette kan skje på, er under gjennomgangen av en CV, der det kan gjøres en hel rekke antakelser ved bare et raskt blikk.

Det er også svært vanlig i intervjuer, der hver minste rykning og forstyrrelse kan bli tolket som en feil fra kandidatens side – særlig i en tid med videointervjuer på Zoom.

Hvis kandidaten for eksempel er 5 minutter forsinket, antar ansettelseslederen sannsynligvis at de bare ikke er særlig gode til å disponere tiden sin, uavhengig av forklaringen.

Jeg har selv vært i en situasjon der jeg var denne kandidaten, og grunnen til at jeg var forsinket, var at en kvinne hadde besvimt på bussen, og jeg ga henne førstehjelp.

Jeg hadde beregnet å være 20 minutter tidlig ute til intervjuet, men da ambulansen kom, var jeg 5 minutter forsinket. 

For en intervjuer som lar attribusjonsbias farge oppfatningen av meg, er jeg en person som bare er lat eller ikke klarer å disponere tiden sin.

For en interessert intervjuer som er villig til å overvinne fordommene sine ved å spørre meg om hva som skjedde og gjennomføre resten av intervjuet i god tro, ville jeg fått muligheten til å forklare hva som skjedde (og selvfølgelig kan de se at jeg faktisk har førstehjelpsopplæring, siden det står på CV-en min).

Affektheuristikker

Dette er litt av en samlebetegnelse for alle de mentale snarveiene du kan ta under et intervju. For eksempel kan en person med synlige tatoveringer ikke være en god økonomidirektør, men de kan bli en flott designer fordi de «må» være kreative.

Det høres dumt ut, men det kan skje, og jeg har sett det skje! Noen liker ikke en person med et bestemt navn fordi eksen deres har det navnet, eller fordi personen sa noe som ifølge en BuzzFeed-artikkel er noe sosiopater sier. 

Disse mentale sprangene var nyttige da vi overlevde som tidlige mennesker, men oppgaven med å ansette og ha noen i arbeid er mer kompleks og krever derfor mer enn at bare overlevelsesinstinktet slår inn.

Bekreftelsesbias

Sannsynligvis den vanligste skjevheten i en ansettelsessituasjon. Dette er når du tar en rask beslutning (det kan være en av de andre skjevhetene som er i spill), og bruker resten av ansettelsesprosessen på å forsøke å bekrefte at denne skjevheten stemmer. 

Hvis vi bruker aldersdiskriminering som eksempel, har jeg en gang sett en ansettelsesleder anta at en kandidat som var litt eldre, ikke var «dynamisk nok», og derfor brukte intervjuet på å snakke om hvor «intensivt» og «raske» arbeidsmiljøet var, og hvor mye det ville kreve av personen i stillingen. 

Det ble understreket så mange ganger at kandidaten faktisk stoppet opp og spurte: «Men vil det ikke være noe støtte i det hele tatt?» Som en sidebemerkning ble ikke dette fremhevet overfor de andre kandidatene, som var merkbart yngre.

Vi endte likevel opp med å ansette den mer erfarne kandidaten, men det fungerte ikke til slutt fordi skjevheten fortsatte å gjennomsyre forholdet, selv etter ansettelsen. Til slutt fikk personen sparken fordi «de aldri viste seg å være dynamiske nok», selv om prestasjonene deres på papiret var gode!

Glorieeffekten / horn-effekten

Dette er når du legger uforholdsmessig stor vekt på de positive (ved glorieeffekten) eller negative sidene (ved horn-effekten) hos en kandidat – eller i det minste det du oppfatter som de positive eller negative egenskapene.

Dette kan føre til at vi ikke undersøker kandidatens bakgrunn grundig nok, overser varselsignaler/ser alt som et varselsignal eller avviser en kandidat fullstendig.

Jeg kan ikke fortelle deg hvor mange ganger jeg har hørt «Å, kandidaten er tidligere Google-, Microsoft- eller Apple-ansatt, så de må være flinke». Må de det?

Da jeg for eksempel jobbet i Twitch, lette vi etter selgere innen annonsering. Hver eneste kandidat på individuelt bidragsyternivå som søkte fra Google, strøk fordi de ikke hadde peiling på hvordan man selger.

Google trenger ikke å selge annonser – alle andre prøver å karve til seg av Googles annonsekroner – så de utvikler ikke de rådgivende salgsferdighetene som var nødvendige for rollen. 

Det er derfor du intervjuer og undersøker, for på den annen side kan du også finne den ene fantastiske selgeren som tilfeldigvis jobber i Google, så du bør ikke anta noe i noen av retningene!

Forventningsanker

Dette er en svært merkelig type skjevhet, fordi den ofte er basert på noe som ikke eksisterer. 

Det klassiske eksempelet er når en ansettelsesansvarlig har et svært tydelig bilde av hvem som må ha denne rollen, og ingen andre enn en person som passer med dette bildet duger (høres ut som noen av vennene dine når de dater, ikke sant?).

Det kan finnes hundrevis av andre kandidater som passer inn og kan utføre rollen på en fantastisk måte, men den ansettelsesansvarlige har bestemt seg for noen overfladiske egenskaper.

Da en ansettelsesansvarlig for eksempel kom til meg med en stillingsbeskrivelse som hadde 15 punkt under kravene, var det på tide å undersøke nærmere. 

Da jeg begynte å stille spørsmål, ble det tydelig at de hadde forventninger til ikke bare kandidatens ferdigheter, men også bakgrunn, ekspertise og holdning (jeg er sannelig overrasket over at de ikke spesifiserte øyenfarge på dette tidspunktet).

Et eksempel: Hvorfor skulle det ha betydning at en erfaren kandidat med 15 års erfaring hadde studert ved Oxford eller Cambridge? På dette stadiet i karrieren er det svært irrelevant, men det var dette forventningsankeret den ansettelsesansvarlige styrte etter.

Som en generell regel bør du forsøke å redusere dem til ~5 krav, slik at folk vet hva dere egentlig ser etter og verdsetter hos en kandidat.

Tilhørighetsskjevhet (likhetsskjevhet)

Dette er basert på noe du har til felles med en kandidat – kanskje gikk dere på samme skole, eller så liker dere begge en bestemt type musikk. 

Dette kan skape en følelse av fortrolighet med kandidaten, noe som kan være bra, men det bør ikke være det eneste som påvirker avgjørelsen din.

Jeg har ofte sett dette utspille seg når ansettelsesansvarlige ansetter en yngre versjon av seg selv, for eksempel en person med en lignende karrierevei eller en person som jobbet i et selskap der de selv har jobbet (særlig vanlig blant ledelseskonsulenter, etter det jeg selv har observert – litt av en egen skjevhet hos meg!).

I praksis fører dette til intervjuer med så godt som ingen vurdering av ferdigheter, der man bare mimrer om felles erfaringer. Husk at du ikke ansetter en venn, så vurder personen ordentlig.

Konformitetsskjevhet / autoritetsskjevhet

Dette er når du kan føle deg presset til å tilpasse meningene dine til det gruppen eller en person i en autoritetsposisjon mener.

Jeg sørger for å fremheve dette overfor både personene som skal intervjue i et panel, og de ansettelsesansvarlige selv, slik at de ikke prøver å påvirke andres meninger. 

Jeg skal gå gjennom hvordan man i praksis kan begrense konformitet nedenfor, men det er ofte svært effektivt å gjøre folk oppmerksomme på gruppetenkning.

At den ansettelsesansvarlige foretrekker noen, betyr ikke at vedkommende er fri for varselsignaler eller er den absolutt beste kandidaten. Den ansettelsesansvarlige kan selv være i ferd med å falle for en type skjevhet, og ved å følge autoriteten deres bidrar du også til denne skjevheten.

Et svært illustrerende eksempel på dette er da jeg insisterte på at dette bestemte intervjupanelet skulle ha en kvinne med (det gjør jeg alltid uansett, men kall det edderkoppsansene mine i dette tilfellet).

Og ganske riktig: En kandidat som fikk fire «helt klart ja» fra mennene i panelet, fikk et «nei» fra den kvinnelige intervjueren. 

Det viste seg at kandidaten hadde vært svært nedlatende og ovenfra-og-ned overfor henne i intervjuet, selv om hun ville ha vært likestilt med kandidaten.

Jeg var ordstyrer for panelsamtalen etter intervjuet, og jeg kunne se at hun var litt rystet over at hun var den eneste som stemte «nei», men jeg oppmuntret henne til å stå fast og fortelle om sin egentlige opplevelse.

Det viste seg at vi hadde gjort rett i å lytte til henne, for da jeg snakket med kandidaten, var vedkommende utrolig nedlatende også overfor meg!

Intuisjon

Ofte kan du være tilbøyelig til å stole på magefølelsen når du tar beslutninger. Ansettelser bør ikke være en av dem. Det kan være noe du lytter til, og som du undersøker gjennom mer inngående spørsmål i et intervju, men det bør aldri være den avgjørende faktoren.

Ting man bør være oppmerksom på, er når noen sier «Jeg vet ikke, jeg følte bare ikke at denne kandidaten passet» uten å kunne underbygge hvorfor. Dette betyr ofte at de bare har en magefølelse, og at de ikke gikk videre for å finne bevis som kunne bekrefte eller avkrefte den. Dermed lar de denne vage magefølelsen styre hele beslutningen.

Jeg ser ofte dette hos ledere som mener at de har mye erfaring (noe som her blandes med selvtillitsbias), og derfor aldri gjennomfører en strukturert prosess. 

I motsetning til det mange tror, gjennomfører de mest innsiktsfulle ansettelseslederne jeg har jobbet med, utrolig disiplinerte og strukturerte intervjuer. Erfaring gjør deg altså ikke mer fri i formen. 

Et utsagn jeg har hørt mot dette, er «En strukturert prosess hindrer meg i å danne meg et inntrykk av kandidaten». Jeg skal gå gjennom hvorfor dette er problematisk, i delen nedenfor om hvorfor strukturerte metoder er gode for å redusere bias.

Som svar på dette utsagnet fortalte min egen magefølelse meg at de kun baserte seg på intuisjon – og jeg sørget for å undersøke dette nærmere og stille flere spørsmål for å finne ut hvorfor de følte det slik.

Det viste seg at de ikke kunne forklare det på noen annen måte enn «Jeg bare vet det». Hvis ikke det er klassisk intuisjon, vet ikke jeg hva som er det. 

Ganske forutsigbart var denne ansettelseslederen svært ustabil i ansettelsene sine: Noen ganger traff vedkommende blink, mens de andre ganger bommet grovt på personene de ansatte.

Nullrisiko-bias

Dette er en mindre omtalt bias ved ansettelser, men en jeg har sett så ofte at jeg er overrasket over at jeg ikke har sett den blant de viktigste biasene i opplæring om bias. 

Nullrisiko-bias er tendensen til å overkorrigere for risikoen ved en ansettelse ved å forsøke å redusere risikoen for å ansette feil person til null.

I praksis viser dette seg som en endeløs intervjuprosess, manglende evne til å ta en beslutning og ytterligere vurderinger som legges til i siste liten.

Dette kan være et tegn på en uerfaren ansettelsesleder, men like gjerne på noen som er så redd for å ta en beslutning at de heller vil få en beslutning gjennom en komité. 

Hvis du ser en bedrift med flere hundre ansatte der administrerende direktør skryter av å møte hver eneste person, uansett hvor junior vedkommende er, kan dette være en indikasjon på at administrerende direktør har den endelige beslutningsmyndigheten ved ansettelser. 

Ansettelseslederne under vedkommende er ikke i stand til å ta en beslutning, og de forsøker å redusere enhver ansettelsesrisiko til null – i praksis ved å skyve ansvaret videre.

For ikke å nevne at det ofte er tidspress knyttet til ansettelser. Når dette kombineres med målet om å redusere risikoen til null, kan det også føre til mentale snarveier og andre former for bias!

Realiteten er at ingen ansettelse noen gang innebærer null risiko. Du kan forsøke å redusere risikoen ved å intervjue og vurdere kandidaten på en hensiktsmessig måte for rollen. Resten må du overlate til ting som godt lederskap og prestasjonshåndtering.

Bias knyttet til kulturell tilpasning

Noe som kanskje vil overraske deg at regnes som en bias, fordi det ofte ses på som en viktig del av ansettelsesprosessen, er å ha en svært snever definisjon av kulturell tilpasning.

Jeg blir alltid skeptisk når en ansettelsesleder forteller meg at en kvalifisert kandidat ikke vil passe inn kulturelt, men ikke kan underbygge hvorfor når jeg spør nærmere.

Måten jeg lærer opp folk på, er å fokusere på atferdsmessig tilpasning, altså hvordan noen utfører jobben sin og hvilken holdning de har til arbeidet.

For eksempel kan det å være introvert eller ekstrovert inngå i en vurdering av kulturell tilpasning, men både introverte og ekstroverte kan være gode lagspillere – og det er dette du må fokusere på. Det er den atferdsmessige tilpasningen.

Ofte kan bedriftskulturen koke ned til at «alle må delta på bedriftens utflukt», selv om det er ubehagelig for noen.

En gang fortalte en svært erfaren leder meg at strategien hans for å ansette noen var å vurdere om han kunne se for seg kandidaten «på puben». Jeg svarte: «Kan du se for deg at du gjennomfører et krevende prosjekt sammen med personen? Det er dette du bør fokusere på.»

infografikk om typer bias

Mer informasjon

Som du kanskje har lagt merke til i noen av eksemplene ovenfor, er biaser ikke uavhengige av hverandre. Biaser kan påvirke og samhandle med hverandre i mange ulike kombinasjoner.

Det kan hende at du på grunn av en form for skjønnhetsbias også utviser en halobias, og at du ikke stiller spørsmålene du vanligvis ville stilt til alle andre for å avklare ferdigheter og kompetanse. 

Det finnes mange flere eksempler på ubevisst bias som kan snike seg inn (det kan være lurt å lese seg opp på kognitive eller ubevisste biaser), men eksemplene ovenfor er bare noen av de vanligste du ser i forbindelse med ansettelser.

Jeg anbefaler på det sterkeste at du undersøker dette nærmere og leser mer om biaser, særlig i forbindelse med ulike kulturer hvis du skal gjøre ansettelser globalt. Bøker jeg kan anbefale, er:

Strategier for å redusere skjevhet

Nå som vi har begynt å identifisere hvordan skjevhet kan dukke opp her og der, la oss snakke om strategier for å redusere effekten skjevhetene dine i rekrutteringsprosessen har på ansettelsesbeslutningene dine og kandidatopplevelsen.

Som nevnt ovenfor er det svært usannsynlig at du vil kunne bli kvitt skjevhetene dine fullstendig, men det du kan gjøre, er å forsøke å utelukke deres innflytelse fra beslutningsprosessen. Jeg begynner med mer operative løsninger og beveger meg mot mer omfattende løsninger.

Gå gjennom stillingsbeskrivelsene dine

Selv om vi gjerne vil oppfordre alle til å søke på alle jobber, uansett hvilket språk som brukes, viser studier gang på gang at kvinnelige kandidater har mindre sannsynlighet for å søke på roller som inneholder «maskulint» kodede ord – særlig ord som beskriver et svært konkurransepreget miljø. 

Jeg kjenner altfor mange historier om kvinner som har ignorert mottoet «Vi jobber hardt og leker enda hardere» ved døren til et selskap, og som ender opp på en firmatur til en strippeklubb.

Det finnes verktøy som Gender Decoder og Textio som kan hjelpe deg i gang med å forstå hvordan dine egne stillingsbeskrivelser er preget av skjevheter.

Blind gjennomgang av CV

Dette er noe de fleste moderne søkersporingssystemer kan tilby i ulik grad av «blindhet». 

Det jeg mener med det, er å skjule navnene og generere enten et tall eller en eller annen form for tegn (noen genererer et adjektiv og et dyr, for eksempel Nysgjerrig panda, noe som er ganske søtt).

Andre går lenger ved å tolke CV-en, trekke ut kun erfaringen og skjule ting som selskapshistorikk og utdanning.

Du kan gjøre dette gjeldende kun for ansettelsesledere eller også for rekrutterere. Mange studier har fått overskrifter fordi «navn som høres etniske ut» fikk flere avslag enn navn som hørtes «hvite» ut.

Dette har fordelen av å få folk til å fokusere utelukkende på erfaringen, og vil sannsynligvis øke mangfoldet blant kandidatene som går videre til intervjustadiet.

Det er imidlertid en ganske overfladisk løsning og, helt ærlig, ikke min favoritt, fordi det er en midlertidig nødløsning og ikke fjerner eventuell skjevhet som kan oppstå senere i intervjuprosessen.

Innspilte intervjuer

Dette er en løsning hvis du gjennomfører mange videointervjuer, men den passer ikke for alle. Du kan enten bruke Zooms opptaksverktøy eller en separat plattform for videointervjuer, som Screenloop, som tar opp og transkriberer et intervju og kobler det til ATS-et ditt.

Dette vil selvsagt medføre en ekstra kostnad, og husk at du bør informere kandidaten om at de blir tatt opp, og at disse opptakene kun bør være tilgjengelige for partene som er relevante for ansettelsen, samt være enkle å finne frem og slette (særlig hvis dere er i EU og omfattes av GDPR-lovgivningen).

Dette kan passe godt for organisasjoner som ønsker å fremme åpenhet, og for organisasjoner som gjennomgår en rask ekspansjon og ønsker å følge med på kandidatopplevelsen som intervjuere som er nye i selskapet, skaper.

Det er også, etter min mening, en midlertidig løsning og kanskje litt av en aggressiv «Storebror ser deg»-mekanisme for å fremtvinge konformitet. Kanskje det bare er meg, men jeg vil heller gå dypere inn i skjevhet gjennom opplæring og prosesser enn gjennom overvåking.

Det kan hende du ikke har ressursene eller erfaringen til å tilby dette, så overvåking kan være en god løsning i mellomtiden.

Strukturerte intervjuer

Det er her mye av fokuset mitt gjennom karrieren har ligget, ettersom jeg er ganske kompromissløs med intervjuerne jeg har jobbet med, og stiller dem til veggs om intervjuspørsmålene de stiller kandidatene og hvorfor de stiller hvert enkelt spørsmål, enten de er den eneste intervjueren eller del av et samarbeidende ansettelsesteam.

Mitt råd er alltid å være imøtekommende, men ikke personlig. Hva betyr det? Det betyr at hvis det ikke er relevant for jobben, skal du ikke spørre.

Du kan fortsatt være høflig og ha litt småprat uten nødvendigvis å trenge deg innpå eller bli for familiær. Du vil ha god tid til å bli kjent med folk hvis og når de blir ansatt, men akkurat nå bør du bruke de verdifulle minuttene av intervjutiden på saken for hånden ved å stille svært relevante og nyttige spørsmål.

Et eksempel på typen opplæring jeg pleide å holde, er at jeg ga folk en rekke spørsmål og åpnet for en diskusjon om hvilke av dem det var passende å stille.

Noen var ganske åpenbare, som «Planlegger du å få barn snart?»—jeg håper du svarte riktig på at nei, det er ikke passende å spørre om noe slikt. Noensinne. Det spiller ingen rolle om dette er det «normale» å gjøre der du bor; du bør strebe etter å gjøre ting bedre.

I en opplæringsøkt sa en person at det for vedkommende er veldig hyggelig hvis noen spør «Hvor vokste du opp?».

Det setter i gang en samtale om at han er fra Spania, og at det vanligvis er en flott måte å bryte isen på. Det var interessant å se, fordi mine egne erfaringer med å få det spørsmålet aldri var hyggelige. 

For å sette det i perspektiv er jeg fra Bulgaria og bor i Storbritannia, der det har vært ganske mange negative holdninger til folk fra Øst-Europa. 

For meg ble svaret på hvor jeg kommer fra alltid fulgt av et «Å …»  i ulike tonefall, fra medlidende til direkte fiendtlig. Selv om jeg var glad for at hans egne erfaringer var positive, er det ikke slik for alle. Derfor er det best å unngå spørsmålet.

Sjekkliste for strukturerte intervjuer:

  • Er spørsmålet relevant for ferdighetene vi trenger?
  • Stiller du (omtrent) de samme spørsmålene til alle?
  • Ber du kandidatene om tilstrekkelig dybde til å dekke kompetansen deres på en god måte?

Dette betyr ikke at du ikke kan variere intervjuet i det hele tatt fra kandidat til kandidat, men prøv å ikke la irrelevante ting avspore intervjuet, slik at kandidatene ikke kan sammenlignes direkte med hverandre.

Hvis du vil lese mer om dette, kan du lese artikkelen min om hvordan du intervjuer noen, så vil du begynne å se et mønster i hvorfor jeg legger opp intervjueropplæringen min slik jeg gjør.

Strukturert tilbakemelding

Dette er en liten avsporing fra de strukturerte intervjuene, men det å sørge for at tilbakemeldingene fra intervjueren er godt strukturerte og gjennomtenkte, har vært mitt viktigste våpen for å avsløre potensiell skjevhet.

Hver gang noen enten tar en rask avgjørelse eller tar en avgjørelse basert på en «følelse» uten å kunne forklare den, er det på tide å grave dypere.

Noen ganger skyldes dette at de ikke hadde de riktige ordene, eller at de ikke var sikre på om de kunne beskrive det som skjedde, men som oftest var det en form for skjevhet. Dette er ubehagelige, men nødvendige samtaler å ta.

Skjevheter oppstår stort sett der raske avgjørelser tas, så det er avgjørende å få personen til å senke tempoet i tenkningen og prøve å resonnere seg frem til «Kandidaten sa X, jeg hørte Y»—hvorfor? Eller, enda vanligere: «Kandidaten sa ikke det jeg ønsket å høre»—hvorfor spurte du dem ikke?

For å redusere eventuell konformitetsbias råder jeg alltid folk til ikke å dele tilbakemeldingene sine med andre før de har sendt dem inn i systemet og tatt en beslutning. Dette gjelder særlig seniorledere eller ansettende ledere. 

Et godt ATS kan gjøre dette svært enkelt ved å opprette roller som kan se alle tilbakemeldingene, og andre roller som bare kan se sine egne.

Utdanning

Det virker ganske enkelt, men det første steget er at du selv er villig til å lære og erkjenne hvilke typer fordommer som hele tiden finnes i sinnet ditt. 

Vær nysgjerrig på hvor de kan komme fra, hvordan de viser seg i verden, og også hvilken innvirkning de har på andre parter og virksomheten din.

Det er et allment akseptert faktum at ukontrollerte fordommer i ansettelser fører til en mindre mangfoldig arbeidsstyrke. Dette kan dreie seg om mangfold når det gjelder etnisitet, sosioøkonomisk bakgrunn, tankemåte, livserfaringer osv. 

Dette skaper uunngåelig en blindflekk for virksomheten din, som bare vokser etter hvert som virksomheten vokser, og det kan til og med ødelegge momentumet du har.

Det finnes mange selskaper som tilbyr opplæring i fordommer for hele virksomheten. Jeg kan ikke fortelle deg hvor mange ganger jeg har sett bildet med det rutete mønsteret som en optisk illusjon, men det enkle faktum at jeg har sett det mange ganger, endrer ikke at det er noe nytt for minst én person i opplæringsgruppen jeg er en del av.

bilde av optisk illusjon
Kilde: Wikipedia

Tro det eller ei, A og B har samme grånyanse. Det første steget i læring er å utfordre egne overbevisninger, selv når det gjelder noe du ser med dine egne øyne.

Utover formell opplæring pleier jeg å ta meg tid til å formidle noen små poenger i andre samtaler for å forsterke budskapet og gjøre folk vant til å analysere egen atferd. 

Her er noen forslag til hvor du kan inkludere læringspunkter:

  • Under introduksjonen av nyansatte—dette er et verdifullt tidspunkt for å inkludere litt informasjon om virksomhetens overordnede retningslinjer for mangfold og inkludering, og om hvordan dere hjelper teamene med å bekjempe fordommer generelt.
  • Under intervjutrening—ta alltid med minst noen punkter som spesifikt handler om fordommer, men opplæring i hvordan man gjennomfører et godt strukturert intervju er i seg selv en måte å redusere fordommer på, ved å rette oppmerksomheten mot ferdigheter og kompetanse alene.
  • Regelmessig oppfølging av intervjutilbakemeldinger—jeg ber alltid om at intervjutilbakemeldinger legges inn i ATS-et i sin helhet, og følger med på tilbakemeldingene som kommer inn. Hvis de ikke er detaljerte eller bare består av ett enkelt ord, for eksempel «Nei», undersøker jeg umiddelbart hvorfor.
  • Under møter om intervjutilbakemeldinger—hvis dere har møter der flere personer som har intervjuet den samme kandidaten, diskuterer tilbakemeldingene, må du sørge for at møtelederen alltid er tydelig på hvorfor hver person kom frem til sin konklusjon.
  • Møter i arbeids-/ressursgrupper for ansatte—jeg sørger for at dersom selskapet jeg jobber med har slike grupper (f.eks. kvinnegruppe, LGBTQ+ osv.), har jeg minst ett møte i året der temaet er ansettelser, fordommene folk har opplevd osv., slik at allierte og andre kan høre om det. Selvfølgelig bør du først ta kontakt med disse gruppene for å finne ut om det er noe de er komfortable med—det er ikke alle minoritetsgruppers oppgave å undervise andre i fordommer.

Slik håndterer du dine ubevisste fordommer

Hvorfor trenger du å bekjempe dine ubevisste fordommer? Kanskje du har lest alt dette og tenker «Jeg er fornøyd med måten jeg ansetter på.»

Det går bra med selskapet, og teamet mitt er fint og homogent, vi tar beslutninger så raskt, og det er ingen konflikter. 

Til det vil jeg si: «Teamet ditt bekymrer meg. Hvis ingen har noe å si eller stiller spørsmål ved veien videre, er enten alle de nyansatte som deg, og ingen vet hvor problemer kan oppstå, eller så er du en tyrann og ingen tør å si fra.»

Jeg vil trekke frem et av de kanskje mest kjente eksemplene på hvordan et selskap som gjør det bra, likevel kan mislykkes fordi det ikke hadde nok mangfold i teamet—dette eksempelet er mindre alvorlig enn andre. 

Da YouTube lanserte appen sin, oppdaget de at 5-10 % av videoene deres var opp ned. De hadde ingen anelse om hvorfor. Til slutt innså de at venstrehendte holder telefonene sine vannrett langs den motsatte aksen. (Fullstendig gjennomgang av eksempelet her).

Jeg argumenterer ikke for kvoter for ansettelser av venstrehendte, men det illustrerer hvordan livserfaringene dine påvirker det du skaper. Hvis du ser etter mer alvorlige eksempler, kan du se på hvordan KI fortsatt har problemer med å gjenkjenne svarte menneskers ansikter nøyaktig.

Til syvende og sist vil det å minimere din egen forutinntatthet gjøre deg til en bedre kollega, leder og ansvarlig for ansettelser. Det vil bidra til å skape et mer levende miljø der ulike stemmer kan komme til orde, og du vil skape et produkt eller en tjeneste som er relevant for en større del av verden.

Her er litt mer lesestoff som kan hjelpe deg med ansettelsesprosessen.

Abonner på nyhetsbrevet fra People Managing People for jevnlige artikler skrevet av eksperter, som dekker alle aspekter ved talentforvaltning og ledelse.

Mariya Hristova
Mariya is a talent acquisition professional turned HR leader with experience in large corporates and start-ups. She has 10+ years of experience recruiting all over the world across many different industries, specialising in market entries, expansion, or scaling projects. She is of the firm belief that great candidate and empoyee experiences are not just a luxury, but a must. Currently she is the People Lead at Focaldata.
Follow the author: