Bekvemmelighetens kognitive kostnad: KI vil påvirke hjernen vår

Over mange århundrer utviklet mennesker evnen til å finne veien. Det var en viktig ferdighet, ikke bare for å navigere i omgivelsene, men også for å overleve i tiden før biler, tog og fly. Men etter hvert som samfunnene våre har utviklet seg, har det blitt mindre behov for å utvikle en slik ferdighet, og dermed også mindre behov for å bruke denne viktige hjernestrukturen. 

Dette fenomenet er ikke begrenset til GPS. Få mennesker husker telefonnumre etter at mobiltelefoner fikk muligheten til å lagre et helt kontaktbibliotek.

Mange bruker autokorrektur for å rette stavefeil i tekstmeldinger og e-poster – det er ikke lenger nødvendig å være grammatiker. 

Men disse verktøyene brukes først effektivt når et menneske engasjerer seg nok i dem til å få det de trenger fra dem. GPS kan hjelpe deg med å søke etter steder, men du kan ikke finne huset til en person uten en adresse eller i det minste vite hvilket område du ser på. 

På samme måte er telefonnummerbiblioteket ditt bare informasjonslagring helt til du bestemmer deg for å trykke på en knapp og ringe noen.

Selv ChatGPT, som har skapt stor oppstandelse det siste året, krever at du engasjerer deg. Hvis du vil få noe ut av det, må du gi det en instruksjon.

Til tross for alt oppstyret rundt generativ KI, er det i stor grad, ifølge fremtidsforsker innen arbeidslivet Alexandra Levit, forfatter av «Menneskeheten arbeider: Å slå sammen teknologi og mennesker for fremtidens arbeidsstyrke», den mest sofistikerte chatboten vi har sett til nå. 

Podkast: Slik bruker du KI til å styrke medarbeiderne dine & forvandle organisasjonen din

«Hvis du går inn i det, er generativ KI ikke vesentlig forskjellig fra det som kom før,» sier hun. «Det er en glorifisert chatbot, og du kan fortsatt egentlig ikke stole på informasjonen du får.»

Men vi stoler på det likevel. Innhold som i stor grad er påvirket av ChatGPT, spres allerede over hele internett. Det brukes til å skrive e-poster, påvirke søkemotoroptimalisering og analysere data.

Alt dette er relativt harmløst, i hvert fall på overflaten. Spørsmålet er om langvarig bruk av denne teknologien vil påvirke brukerens hjerne?  

«Jeg tror ikke det egentlig kommer til å påvirke menneskesinnet, bortsett fra hvordan vi søker etter og kommuniserer informasjon,» sa Levit. «Vi har gradvis blitt bedre på dette ved hjelp av maskiner de siste 25–30 årene, og nå vet folk egentlig ikke hvordan de skal innhente informasjon på en systematisk måte, fordi du bare skriver hva som helst inn i Google, som er en form for KI.»

Selv om generativ KI mer eller mindre er et verktøy, er det et ekstremt sofistikert verktøy som endrer spillereglene i mange yrker. En person som forstår hvordan og når det skal brukes, kan endre hele arbeidsflyten sin og i noen tilfeller også ferdighetene sine.

Det er av denne grunnen du ofte hører folk, inkludert Levit, si «KI kommer ikke til å stjele jobben til noen, men en person som vet hvordan man bruker KI, kommer til å gjøre det.»  

Dette gjelder i denne fasen av utviklingen av KI. Til tross for alle ChatGPTs styrker er det fortsatt en maskin som oftere enn ikke gir et utgangspunkt for at et menneske skal skape noe meningsfullt eller nyttig ut av det. 

Men spørsmålet gjenstår: Hva skjer når vi utfordrer hjernen vår mindre og mindre ved å ønske automatisering velkommen? Det vanlige svaret fra KI-evangelister er at vi ikke vil utfordre hjernen mindre, men på en annen måte. 

Ved å frigjøre tid som i dag brukes på analytiske oppgaver eller noe så krevende som å formulere en sammenhengende tanke selv, kan vi prioritere andre ting som bare mennesker kan gjøre. Eller det er i hvert fall fortellingen.

Hva disse tingene som mennesker gjør bedre, faktisk er, blir imidlertid stadig mindre tydelig etter hvert som KI-teknologien utvikler seg i et utrolig tempo.

Selv når KI gir utgangspunktet for et prosjekt, har det en innvirkning fordi KI dermed spiller en rolle i å styre menneskers arbeid. Mennesker som allerede er sterkt distrahert, navigerer mellom flere skjermer og husker mindre informasjon enn noen gang. 

Hvor kvalifiserte eller fokuserte vi er til å avgjøre om det KI gir oss, faktisk er bra, er grunn til bekymring.

Stefan Ivantu er en rådgivende psykiater med fokus på ADHD hos voksne i London. Han påpeker raskt at hjernen på ett område er som enhver annen muskel. Hvis den ikke brukes, kan den svinne hen, og vi vet ganske enkelt ikke hvilke langsiktige konsekvenser det kan få som følge av menneskelig samhandling med AI. 

Det vi vet, er at hjernen og atferden vår vil endre seg som følge av ny teknologi, særlig evnen til å konsentrere seg. Alt du trenger å gjøre, er å se på historien. 

«Hvis vi tenker på hjernen som en hvilken som helst datamaskin, har den to komponenter: maskinvaren og programvaren», sa Ivantu. «Maskinvaren har vært mer eller mindre den samme de siste 200 000 årene. Men i løpet av det siste århundret har programvaren økt eksponentielt. Vi hadde ikke tilgang til elektrisitet for 150 år siden, noe som var en enorm endring i hverdagen vår. Fra 1950-tallet, da vi først fikk tilgang til TV, kom skjermen nærmere øynene våre jo mer vi utviklet oss. Datamaskinen, mobiltelefonen, nå VR. Den neste er neuralink. Jo mer vi utvikler oss, desto nærmere kommer skjermen oss. Så spørsmålet er nå: Hva er det normale distraksjonsnivået for oss?»

Skjermavhengighet har allerede ført til kortere oppmerksomhetsspenn. Jeg skriver dette vel vitende om at du sannsynligvis ikke leser det grundig, men skumleser. Derfor er avsnittsstrukturen kortere, og det er lagt inn sideskift på godt valgte tidspunkter. 

Faktum er at teknologien allerede har påvirket hjernen vår på måter vi kan se hver dag. Denne utviklingen vil neppe forbedres med økt bruk av AI og den umiddelbare tilfredsstillelsen teknologien gir, fra å skrive en rapport til å danne grunnlaget for en rekrutteringsstrategi. 

AI-drevne rekrutteringssystemer kan til og med endre måten vi forholder oss til rekruttering på, og påvirke hvordan hjernen vår behandler kandidatdata.

«Alle disse teknologiene gjør det mulig for oss å være latere og la være å bruke deler av hjernen som er ment å brukes», sa Levit. «De svinner allerede hen. Når det gjelder evolusjon, tror jeg det vil ta lang tid før vi har utviklet oss slik at vi ikke lenger utfører en bestemt funksjon, men vi ser over hele linjen at mennesker blir mer distrahert av teknologi og ikke klarer å konsentrere seg. De er allerede mindre produktive på grunn av apputmattelse. De bytter tankeløst fra én ting til en annen, men konsentrerer seg aldri virkelig om én enkelt ting. Selv om vi ønsker å konsentrere oss, klarer vi det ofte ikke.»

Neste fase

Bletchley Park var en ideell arena for det første AI-toppmøtet for statsledere som var bekymret for AIs potensial til å drive frem industriell og sosial endring. Det var der verdens første programmerbare digitale elektroniske datamaskin ble bygget, da de allierte forsøkte å forstå tyske kommunikasjonskoder under andre verdenskrig. 

Vi har kommet langt siden dette revolusjonerende øyeblikket i informatikkens historie, en disiplin som nå kanskje holder menneskehetens skjebne i sine hender takket være AIs potensial. 

Fordyp deg i forskningskaninhullet om AI, og det vil ikke ta lang tid før du kommer til spørsmålet om hva neste fase er: interaktiv AI.

Selskaper som DeepMind nærmer seg stadig interaktiv AI som en realitet, der roboter utfører oppgaver mennesker setter dem til, ganske enkelt ved å ta i bruk annen programvare eller andre mennesker for å få ting gjort.

Det høres jo ganske bra ut, men hvor lenge hver fase av AI vil vare i det tempoet utviklingen skjer, er usikkert. 

Følger du kaninhullet enda lenger, kommer du til AGI, eller kunstig generell intelligens, et system som er i stand til å utføre intellektuelle oppgaver som mennesker og dyr utfører. 

Det er ikke lenger noe fra science fiction, men målet til selskaper som OpenAI, DeepMind, Microsoft, Google Brain, IBM og andre med enorme økonomiske ressurser til rådighet, som driver oss mot at AGI blir en realitet i et alarmerende tempo. 

«Med AI er faren på en måte eksistensiell», sa Levit. «Når vi oppnår kunstig generell intelligens, noe som betyr at maskiner i praksis er bevisste og kan tenke bedre enn oss, vil det da være behov for at vi gjør noe som helst lenger? Hva vil formålet vårt være? Jeg tror ikke vi vil utvikle oss slik at vi ikke gjør noe som helst, men vi kommer kanskje bare til å øve på å gjøre ting. Når det gjelder AI, er jeg mest bekymret for at den kommer til å gjøre oss overflødige, fordi den ganske enkelt vil være bedre enn oss på det meste.»

Flere maktpersoner begynner å innse dette. Derfor undertegnet president Biden en presidentordre for å etablere standarder for AI-sikkerhet og -trygghet. 

De 29 landene som møttes på det første AI-sikkerhetstoppmøtet, ble enige om en agenda som vil fokusere på sikkerhetsrisikoer av felles interesse, utviklingen av risikobaserte retningslinjer og en global tilnærming til å forstå AIs innvirkning på samfunnet.  

It starts with one signal.

Each week, AI Signal takes one meaningful shift in AI and helps people leaders understand what changed, why it matters, and what to consider next.

Get Free Access

Have an account? Log In

Hjernen i utvikling

Det finnes to hovedområder der Kentaro Toyama, informatiker og professor i samfunnsinformasjon ved University of Michigans School of Information, advarer om at AI kan ha en betydelig innvirkning på menneskehjernen. Det første er utdanning. 

Som med mye annet innen AI og livet kan man finne en balanse mellom det gode og det dårlige hvis man ser objektivt på det.

Podkast: Hvordan AI kan hjelpe deg med å bli en god leder

I teorien kan AI gi studenter tilpassede, personlig skreddersydde undervisningsformer som er mer engasjerende og hjelper elevene med å tilegne seg informasjon grundigere. Det samme kan sies om opplæring av arbeidsstyrken. 

Samtidig ser Toyama for seg en mulig virkelighet der AI gjør undervisning bemerkelsesverdig vanskelig, og faktisk allerede gjør det.

«Hvis alle har tilgang til det, blir det stadig vanskeligere for lærere å gjøre jobben sin», sa han. «Akkurat nå er alle former for undervisningspersonell i en situasjon der vi ikke lenger med sikkerhet kan si om noe en student leverer inn, faktisk er gjort av studenten. Jeg har kolleger som har måttet legge om hele måten de vurderer på, fordi det er dette som ligger til grunn for problemet.»

Selv om den tidligere Microsoft-forskeren understreker at det ikke er noe grunnleggende galt i å integrere teknologi i læring, påpeker han raskt at hvis teknologien gjør vurderingsprosessen uklar, vil undervisningsmetodene og -praksisene ikke være særlig effektive.  

«Du kan ikke undervise med mindre du vet hva studenten kan, og hva de ikke kan», sa Toyama. «Min spådom er at seriøse aktører vil gå tilbake til blåbøker og eksamener under tilsyn, der folk skriver for hånd.»

Verdien av menneskelige relasjoner

Hvis du lytter til eller snakker med AI-eksperter og personer som står utviklingen nær, lenge nok, vil du få inntrykk av at det finnes en tro på at menneskelige forbindelser vil bli utrolig verdifulle i fremtiden.

Relasjonene våre til andre mennesker er en viktig del av den mentale helsen vår og et definerende element i det som gjør den menneskelige erfaringen til det den er, enten det er på jobb, skolen, i kirken eller i dagligvarebutikken.

«Se på pandemien», sa Levit. «Det var som et kollektivt traume der alle var isolert så lenge. Det påvirker folks sinn kraftig. Jeg tror vi står i fare for å fortsette med dette, og med barns skjermavhengighet er den kommende generasjonen på skjerm hele tiden, som oftest i stedet for ekte sosial interaksjon. Det vil fortsette å bli vanskelig å legge til rette for den menneskelige interaksjonen som tidligere oppsto helt naturlig i alle miljøer. Den kommer til å bli mer verdifull fordi den blir vanskeligere og sjeldnere.» 

Grunnleggende sett bygger noe av denne troen på det faktum at det ikke finnes noen erstatning for menneskelig interaksjon. Det dopaminkicket som oppstår etter en vellykket eller hyggelig sosial situasjon, er noe de fleste av oss kjenner til og setter pris på. Men er det virkelig uerstattelig?

Forskning har vist at nettbasert interaksjon der to personer aldri faktisk snakker sammen, kan gi hjernen et dopaminkick. Selv det at noen liker innlegget ditt på LinkedIn, har denne effekten. Forutsetningen for at det fungerer slik, er selvfølgelig at du antar at personen i den andre enden er et ekte menneske av kjøtt og blod, enten du vet at de er det eller ikke.  

Forskningen på hjernen vår når vi samhandler med AI, er like mye på et tidlig stadium som teknologien, om ikke mer. Men du trenger ikke å være forsker for å forstå at troen på at AI kan tilfredsstille behovet vårt for tilknytning, eksisterer. 

Se bare på filmer som Her eller enkelte episoder av Black Mirror eller litterære verk som Kazuo Ishiguros Klara and the Sun.

«Det er en stor ukjent faktor», sier Toyama. «Vil vi finne tilstrekkelig tilknytning i vissheten om at noe er en maskin? Vil vi føle oss tilfredsstilt og fornøyd i et forhold til en maskin, i en slik grad at vi slutter å søke ekte menneskelig kontakt? Det er ikke klart.» 

Toyama trekker frem MIT-forskeren Joseph Weizenbaum, som ble en av AI-teknologiens største kritikere mot slutten av livet.

I 1964 skapte Weizenbaum ELIZA, et tidlig program for naturlig språkbehandling som var utviklet for å bruke mønstergjenkjenning og substitusjonsmetodikk til å skape en illusjon av at programmet kunne forstå mennesker. 

Det kjørte et skript kalt DOCTOR, som skapte en samtale som lignet på den en terapeut kunne ha med en pasient. I hovedsak kunne ELIZA gjenta ting du sa, og stille deg flere spørsmål om dem. Det var, i alle praktiske henseender, en tidlig chatbot. 

Til Weizenbaums overraskelse ble brukerne overbevist om ELIZA sin intelligens og forståelse. Noen begynte å tillegge programmet menneskelignende følelser, og folk begynte å bruke teknologien seriøst i søken etter en terapeutisk interaksjon. 

«Det var på 60-tallet», sa Toyama. «I dag finnes det allerede selskaper som foreslår at de for eksempel kan håndtere deler av tekstmeldingsutvekslingen med moren din. Det begynner allerede å skje. Så igjen er det ikke klart hvordan folk vil reagere på teknologien. Jeg kan se for meg måter dette kan føre til gode ting på, men mye av det er litt skremmende, i hvert fall sett fra perspektivet om å verdsette menneskelige relasjoner.»

Så kanskje du fortsatt snakker personlig med mamma i dag, og synes eksempelet virker søkt. Men jeg vedder på at du allerede bruker AI til å kommunisere med andre mennesker. Du har kanskje til og med hatt en AI-samtale med noen ved hjelp av foreslåtte svar. 

Et godt eksempel på dette er automatiserte svaralternativer i e-poster eller tekstmeldinger. Du mottar en e-post som krever et enkelt svar, og under tekstfeltet i e-posten finner du alternativer som «Høres bra ut» eller «Flott! Takk.» I noen tilfeller kan det kanskje være et oppfølgingsspørsmål som «Når?» 

Alternativene er enkle, men for at de skal passe til samtalens kontekst, må motoren som foreslår disse alternativene, forstå hvilket svar som gir mening i den situasjonen. 

Med tanke på hvor raskt ting utvikler seg, ser Toyama for seg et annet scenario som kanskje ikke er så bra for næringslivet. 

«I løpet av noen få år, om ikke måneder, kommer vi til å begynne å se at hele e-posten blir skrevet for oss. Når det begynner å skje, kommer mange av oss ikke engang til å lese e-posten eller svaret. Så kommer det til å oppstå situasjoner der ingen av partene egentlig følger med på automatiserte maskinsvar til hverandre. Vi kommer til å ha relasjoner som er basert på kommunikasjon vi egentlig ikke fulgte med på, og det vil oppstå feil. Hvis feilene er alvorlige nok, kommer vi til å begynne å følge mer med, men mange relasjoner vil foregå på slumring.»

Denne typen passiv kommunikasjon innebærer risiko for hjernen, fordi dybde fører med seg nysgjerrighet og interesse.

Empati, en viktig stimulans for hjerneaktivitet, drives av et ønske om å forstå andre mennesker. Hvis dette ønsket ikke er til stede eller blir erstattet av teknologi, risikerer mennesker å miste noe som er større enn tydelig kommunikasjon.

«Et område der jeg ser at det kan oppstå problemer, er nysgjerrighet», sa Ivantu. «Folk kommer til å bli mindre og mindre nysgjerrige på hverandre og vil heller lete etter riktig eller galt. Bli ikke overrasket hvis det kommer verktøy som hevder at de kan lese følelsene til noen. Det blir mindre og mindre oppdagelse, mindre nysgjerrighet, og nysgjerrighet er det som driver menneskeheten i utgangspunktet.»

Hjernens uttrykk

kan vi få litt AI til å plukke plast opp av havet, eller må alle robotene være manusforfattere?

— Matt Somerstein (@MPSomerstein) 18. mai 2023

Innlegget ovenfor fremhever en viktig problemstilling ved argumentasjonen for AI. Tidligere sa teknologiens tilhengere ofte ting som «AI kommer til å gjøre alle jobbene mennesker ikke vil gjøre». 

Under antakelsen om at AI skulle arbeide på kjøttpakkerier og dykke ned i kullgruver, begynte mange å se frem til en fremtid med AI. I stedet kom teknologien med evnen til å skrive noveller og manus til reklamefilmer.

Et vesentlig element ved det å være menneske er evnen vår til å uttrykke oss. Derfor er en vanlig rød tråd i dystopisk fiksjon sammenbruddet i menneskers evne til å kommunisere eller forstå hverandre, enten det er dumskapen som vises i en film som Idiocracy, eller ulykken i noe som Den stille historien av Eli Horowitz. 

Menneskelig uttrykk og kreativitet går hånd i hånd. Kreative oppgaver leder oss ofte mot å finne nye ideer, måter å kommunisere dem på og nye tilnærminger til å løse problemer. De får oss til å tenke på konsekvenser og ulike synspunkter, og tvinger oss til å evaluere oss selv. 

Nysgjerrigheten og utforskningen som følger med disse oppgavene, står ifølge Ivantu sentralt i vår utvikling som mennesker. Selv om han støtter utviklingen av AI i positive bruksområder, advarer han om at dersom AI i økende grad fjerner disse oppgavene fra vår kognitive arbeidsflate, kan det over tid medføre en konkret kostnad for hjernen vår.

«Hvis denne typen ferdighet overlates til en maskin, mister vi som mennesker identiteten vår», sa han. «AI bør være et verktøy som hjelper mennesker og menneskelig atferd med å oppnå bedre resultater. Svært enkle oppgaver kan delegeres, men jeg synes ikke det bør brukes som et verktøy som erstatter alt annet. Det samme gjelder kryptovalutabølgen, da folk var bekymret under pandemien og sa at den kom til å erstatte alle pengene i verden. Har den en plass? Ja, men den er begrenset.»

Som du kanskje forventer, finnes det en verden der AI hjelper mennesker med bestemte kreative oppgaver uten at det koster særlig mye når det gjelder menneskelig uttrykk, men til syvende og sist vil det avhenge av menneskers forpliktelse til å fortsette å skape uten hjelp fra AI.

«Det håpefulle eksempelet er sjakk», sa Toyama. «I 1997 tapte Garry Kasparov mot en datamaskin (IBMs Deep Blue), og verden har aldri sett seg tilbake. På dette tidspunktet kan altså den datamaskinen med sjakk i lommen din slå de beste sjakkspillerne i verden. Så man kan spørre: Hva er poenget med å spille sjakk? Men faktisk lever menneskenes interesse for sjakk fortsatt i beste velgående, og det er fortsatt dramatikk i spillet. Og de som bryr seg om det, ønsker fortsatt å spille. Forhåpentligvis finnes den typen gnist i oss som mennesker, og de tingene vi setter pris på ved kreativitet, vil ikke forsvinne.»

Tapet av verdifulle menneskelige ferdigheter

La oss være tydelige på én ting. Det finnes flere positive bruksområder for KI, særlig innen helsetjenester. 

Dette er ikke en historie som forsøker å spre frykt for KI. Hvordan den brukes, og hva den brukes til, er helt opp til menneskene. I hvert fall foreløpig. 

Men vi befinner oss i et kritisk øyeblikk som vil forme fremtiden vår i tiårene som kommer og videre, og på lang sikt vil det påvirke hjernene våre på en eller annen måte. 

Problemet som har fått eksperter fra Levit til Geoffrey Hinton, ofte kalt «KI-ens gudfar», og en hel rekke andre KI-forskere og -utviklere til å slå alarm, er at mye av det som har skjedd, ikke har foregått i offentligheten eller under noen form for tilsyn. 

«Jeg slår alltid et slag for menneskelig tilsyn», sa Levit. «Vi er på et punkt der KI er i stand til å ta beslutninger, men hvordan? Du må forstå dataene den har til rådighet for å komme frem til disse konklusjonene. Du må kunne oppdage skjevheter, fordi KI bare er så fordomsfri som menneskene som skaper den. Du må virkelig være årvåken når det gjelder hvordan du tar imot og aksepterer en beslutning fordi KI sier det. Blind aksept er det stikk motsatte av det man bør gjøre, og det er det som skjer. Mange arbeidsplasser gir KI myndighet til å ta beslutninger på vegne av mennesker.»

Levits advarsler mot å ta KIs beslutninger for god fisk, basert på antakelsen om at de er mer objektive, samsvarer med advarslene fra eksperter som Hinton.

Nylig støttet en stor gruppe bekymrede KI-ingeniører og eksperter et konsensusdokument som beskrev noen av de største risikoene. 

Blant bekymringene:

«For å fremme uønskede mål kan fremtidige autonome KI-systemer bruke uønskede strategier – lært av mennesker eller utviklet uavhengig – som et middel for å nå et mål. KI-systemer kan opparbeide seg menneskers tillit, skaffe økonomiske ressurser, påvirke sentrale beslutningstakere og danne koalisjoner med menneskelige aktører og andre KI-systemer. 

For å unngå menneskelig inngripen kan de kopiere algoritmene sine på tvers av globale servernettverk, på samme måte som dataormer. KI-assistenter skriver allerede sammen en stor andel av datakoden på verdensbasis, og fremtidige KI-systemer kan sette inn og deretter utnytte sikkerhetssårbarheter for å kontrollere datasystemene bak kommunikasjonen vår, mediene, bankvesenet, forsyningskjedene, militærvesenene og myndighetene våre.»

La oss legge alle de skremmende mulighetene til side og bare fokusere på én del av dette avsnittet fra dokumentet: «KI-systemer kan opparbeide seg menneskers tillit og påvirke sentrale beslutningstakere.»

Når det gjelder næringslivet, er det ikke et spørsmål om «kan». Det har allerede skjedd. Og det utspiller seg på underlige måter. 

Den første robotbaserte administrerende direktøren debuterte nylig. Joda, foreløpig er det sannsynligvis et polsk romselskap som er ute etter et PR-stunt, men alt begynner et sted. Selv om det er en spøk, vil det garantert finnes noen som rett og slett ikke forstår det. 

I en video utgitt av romprodusenten Dictador ser roboten, som heter Mika, inn i kameraet og sier: «Med avansert kunstig intelligens og maskinlæringsalgoritmer kan jeg raskt og nøyaktig ta datadrevne beslutninger.»

Klesstilen hennes og de etnisk tvetydige ansiktstrekkene er bevisste forsøk fra produsenten Hanson Robotics på å få Mika til å virke menneskelig for så mange som mulig, noe som er en nøkkelfaktor for å opparbeide seg menneskers tillit. 

Administrerende direktør i Hanson Robotics, David Hanson, har offentlig understreket sin tro på at «det å menneskeliggjøre KI er et avgjørende skritt for å sikre at landskapet er trygt og effektivt mens mennesker og roboter fortsetter å samarbeide i fremtiden.»

Etter hvert som KI overtar mer beslutningsmakt, vil den utvilsomt avlaste mennesker, men det er nettopp dette presset som har fått oss til å lære, tilpasse oss og utvikle evnene våre raskere enn alle andre skapninger på planeten frem til nå. 

«La oss si at du må ta en vanskelig beslutning på jobben, og at du ikke vet hvordan det vil utspille seg. Usikkerheten er det som skaper vekst, innovasjon og oppdagelser», sa Ivantu. «Hvis du bare aksepterer at en beslutning er enten god eller dårlig, overser du en mulighet som finnes der ute. Og jeg tror det er den største risikoen ved å bruke KI, fordi beslutningen ble tatt for deg. Du får ikke muligheten til å utforske og gjøre feil, noe som er nødvendig for å finne nye livsformer, nye konsepter og så videre.»