En ny SHRM-rapport setter tall på et problem som har bygget seg opp i to år: 57 % av HR-medarbeidere som jobber i delstater med AI-lover knyttet til arbeidsstyrken, sier at de ikke kjenner til at disse lovene eksisterer.
Og med det går den ville ferden med AI-styring inn i en ny epoke med utfordringer.
Funnene kommer fra SHRMs rapport Status for AI i HR 2026. Etter hvert som delstater som Colorado, Illinois og New York har begynt å regulere hvordan arbeidsgivere bruker AI i ansettelser og beslutninger knyttet til arbeidsforhold, har antakelsen i mange organisasjoner vært at juridisk avdeling skulle følge med på lovene, mens HR skulle implementere retningslinjene. SHRM-dataene tyder på at ingen av delene skjer på en konsekvent måte.
Ravin Jesuthasan, en strateg innen fremtidens arbeidsliv som har brukt flere år på å studere hvordan organisasjoner fordeler ansvar for beslutninger knyttet til arbeidsstyrken, var tydelig da han ble spurt om hvor AI-etterlevelse hører hjemme i dagens typiske virksomhet.
Jeg tror ikke de fleste organisasjoner har et svar ennå. Problemet er strukturelt. Mye faller mellom sprekkene mellom noen av de etablerte funksjonene.
Dette gapet har en forsterkende faktor: skjult AI. Mange ansatte bruker AI-verktøy til generell bruk for å informere om eller bistå i beslutninger knyttet til arbeidsforhold, ofte uten at HR eller juridisk avdeling har innsyn i det.
Når slike verktøy brukes til screening, prestasjonsevaluering eller forfremmelser, kan de utløse krav om opplysning og skjevhetstesting i henhold til delstatslovgivningen. Hvis ledelsen ikke vet at verktøyene brukes, blir det i praksis umulig å gi slike opplysninger.
Lover som trer i kraft
Colorados AI-lov, som trer i kraft 30. juni, krever at arbeidsgivere som bruker høyrisiko-AI-systemer i beslutninger knyttet til arbeidsforhold, gjennomfører konsekvensvurderinger og varsler berørte personer.
Illinois-loven om kunstig intelligens i videointervjuer krever opplysning når AI analyserer kandidatintervjuer.
New York Citys lokalforordning 144 krever skjevhetsrevisjoner av automatiserte verktøy for beslutninger knyttet til arbeidsforhold.
Hver av lovene har egne definisjoner, terskler og håndhevingsmekanismer, noe som skaper et lappeteppe av forpliktelser som ingen enkeltfunksjon i de fleste organisasjoner er rustet til å følge opp alene.
Ansvar og styring
Ansvarsspørsmålet er det området der ting blir spesielt innfløkte. Juridisk avdeling forstår det regulatoriske landskapet på et overordnet nivå. HR har ansvaret for beslutningene knyttet til arbeidsforhold. Teknologiavdelingen håndterer verktøyene. SHRM-dataene antyder at disse tre ikke kobles sammen på en helhetlig måte.
Jesuthasan ser at enkelte organisasjoner begynner å tilpasse seg.
Man ser ikke bare at nye roller og funksjoner oppstår, men også at noen av de etablerte funksjonene blir justert.
Han trakk spesielt frem HR-direktører som har påtatt seg ytterligere ansvar for AI-tilrettelegging, og fremstilte dette som et forsøk på å utvide grensene for eksisterende funksjoner slik at gapene lukkes, i stedet for å vente på at et nytt organisasjonskart skal oppstå rundt dem.
Denne typen utvikling har vært synlig i hele bransjen de siste 18 månedene. Tilrettelegging for ansatte, leder for AI-transformasjon, leder for arbeidsstyrkeinnsikt – språket endrer seg fordi jobben endrer seg.
Hvorvidt utvidede mandater faktisk innebærer myndighet over beslutninger om etterlevelse, samt budsjettet som kreves for å bygge infrastrukturen etterlevelse forutsetter, utgjør styringsspørsmål som bare HR kan håndtere i de fleste selskaper.
Bevissthet er en forutsetning, ikke et mål. Å vite at en lov eksisterer, forteller deg ikke hvem i organisasjonen som har ansvaret for den, eller om de nåværende AI-implementeringene dine omfattes av lovens virkeområde. Dette er beslutninger som krever at noen uttrykkelig tar eierskap til dem, og akkurat nå har de fleste organisasjoner ikke tatt den beslutningen.
