Tempoet i KI-utviklingen og hva det betyr for arbeidsplassen

Les utskriften:

Vi prøver ut å transkribere podkastene våre ved hjelp av et dataprogram. Tilgi eventuelle skrivefeil, ettersom roboten ikke er korrekt 100 % av tiden.

Christopher Lind: Hva er du virkelig god på? Hva brenner du virkelig for? Men la oss snakke om hvordan KI endrer dette, og du vet, hva som er bærekraftig ved det. For når jeg ser på ferdigheter, finnes det noen ferdigheter i dag som er fullstendig varige.

David Rice: Velkommen til People Managing People-podkasten. Vi har som mål å bygge en bedre arbeidsverden og hjelpe deg med å skape lykkelige, sunne og produktive arbeidsplasser. Jeg heter David Rice og er verten din.

Dagens gjest er Christopher Lind. Han er læringsdirektør i ChenMed. I rollen sin befinner Chris seg i skjæringspunktet mellom læring, virksomhet og menneskelig erfaring. I dag skal vi snakke om KI, hva det betyr for menneskelig erfaring på jobb og i livet.

Chris, velkommen!

Christopher Lind: Hei, takk for at jeg fikk komme, David. Jeg må si at, basert på praten vår før innspillingen, kommer vi til å ha det morsomt i dag, for å si det mildt. Dette blir en god måte å avslutte en mandag på.

David Rice: Å ja. Nei, altså, la oss være helt åpne med lytterne. Vi har ikke bestemt på forhånd hva vi skal snakke om, bortsett fra et slags overordnet tema som vi skal holde oss til.

Christopher Lind: Noe som egentlig er bra, for hvis du hadde gjort det, ville vi uansett ikke ha fulgt det.

David Rice: Ja, det er sant.

Christopher Lind: Det er litt stilen min. Det er sånn: Vi skal snakke om dette. Vel, greit, vi får se.

David Rice: Ja, nettopp. Vi ville bare ha forkastet det etter det første spørsmålet.

Som utgangspunkt vil jeg selvfølgelig alltid gi gjestene våre muligheten til å presentere seg. Fortell oss litt om karrieren din, hvordan du kom dit du er i dag, og hva du har holdt på med i det siste.

Christopher Lind: Ja, litt bakgrunn om meg. Jeg pleier faktisk å si at jeg først og fremst er ektemann og far. Jeg har sju små barn. Den eldste fylte nettopp 13 år i går. Så som du kan forestille deg, holder det meg svært, svært opptatt. Og for meg er det langt viktigere enn alt jeg gjør på den profesjonelle siden. Men bakgrunnen min er litt uvanlig, fordi jeg egentlig aldri jobbet med HR.

Jeg jobbet faktisk ikke med HR før jeg fikk rollen som læringsdirektør, fordi jeg opprinnelig var en skikkelig datanerd, og alle trodde jeg kom til å starte et programvareselskap eller noe sånt. Jeg hatet det. Jeg syntes det var veldig kjedelig. Og jeg var fascinert av mennesker, men var spesielt fascinert av måten teknologien endret mennesker på.

Dette var på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, da internett nettopp var på vei inn, personlig databehandling var i ferd med å bli vanlig, og mobiltelefonene nettopp kom. Og jeg tenkte: Dette er sprøtt. Hva kommer til å skje i verden? Jeg oppdaget derfor at jeg alltid var personen ingen helt visste hva de skulle gjøre med.

De sa: Jeg vet ikke, du er ikke egentlig teknolog, men du er heller ikke helt noe annet. Så jeg vet ikke. Jeg hoppet litt rundt i karrieren, men det jeg fant ut, var at jeg alltid var personen virksomhetsledere ringte når de sa: Dette prøver vi å få til – hvordan får vi folk til å gjøre det, og hvordan bruker vi teknologi til å gjøre det best mulig?

Og det var mitt spesialområde. Så jeg har hatt en ganske dynamisk karriere, med noen sprø selskaper og noen sprø prosjekter, men jeg var alltid integrert i en virksomhetsfunksjon eller knyttet til en slik funksjon. Det var først nylig, da ChenMed – det er faktisk tre år siden nå – ringte og spurte: Vil du lede måten vi driver virksomhetsutvikling av medarbeiderne våre på? Og jeg tenkte: Det høres jo ganske interessant ut, så lenge jeg kan gjøre det på min egen måte, for jeg passer definitivt ikke inn i formen til de fleste bedriftsledere innen læring.

La oss bare si det sånn. Det er den politisk korrekte måten å uttrykke det på.

David Rice: Det kan jeg se. Jeg har snakket med noen få, og du har definitivt et unikt perspektiv.

Christopher Lind: Ja. La oss bare si at jeg ikke blir invitert til så mange fester.

David Rice: Greit. Som jeg sa, snakker vi om KI i dag. Som en som jobber med læring og utvikling, følger du nøye med på dette hele tiden – både på hvordan det påvirker arbeidsplassen, og hvordan det påvirker oss som mennesker.

Vi kan gå inn på alt dette, men jeg ville begynne med det vi snakket om: det vi stadig kom tilbake til, var egentlig hastigheten dette kommer inn i arbeidslivet og samfunnet som helhet med.

Når vi snakker om det, sier folk ofte ting til meg som: Dette er ikke den første banebrytende teknologien som endrer måten vi lever på. Folk har sagt: Biler endret alt. Jeg hører ikke deg si at vi må gå tilbake og sette ned farten når det gjelder biler. Og jeg tenker …

Christopher Lind: Gå tilbake til hestevognene.

David Rice: Ja, ja. Det er litt av en sammenligning. Og jeg tenker: Greit, men la oss se litt nærmere på det. Det tok 60 år å gå fra Model T til Ford Mustang. I løpet av den tiden ble det nasjonale motorveinettet bygget, autobanen ble anlagt sammen med et nytt syn på byplanlegging, og vi spredte asfaltveien.

Teknologien i seg selv endret seg altså ikke bare. Infrastrukturen i verden vår ble endret for å tilpasse seg den. Og det har enorme ringvirkninger, ikke sant? For tilgjengelighet, for miljøet og så videre. Hver handling har en reaksjon. Når du setter noe i bevegelse, vet du ikke nødvendigvis hva resultatet blir.

Jeg lurer på, med tanke på tempoet – vi snakket om hvor raskt ting beveger seg – hvor bekymret er du for infrastrukturen i selve verdenen vår, altså måten vi har lært å gjøre ting på?

Christopher Lind: Er det bærekraftig, eller kommer vi bare til å sprenge oss selv?

David Rice: Ja.

Christopher Lind: Ja. Det er faktisk morsomt, for jeg har hatt podkasten min i nesten fem år.

Det skyldes at jeg hadde alle disse samtalene med teknologer og virksomhetsledere om ulike ting, og noe endret seg virkelig rundt tiden for pandemien. Det er den beste vurderingen jeg kan gjøre. Ting hadde beveget seg raskt en stund, og endringstakten hadde økt, men ingenting som det vi har sett de siste tre årene.

Når det er sagt, tror jeg mye av den tvungne omveltningen som kom ut av pandemien, faktisk var nødvendig. På den måten tror jeg det var endringer som egentlig ikke hadde skjedd. Vi holdt fast ved måten ting hadde blitt gjort på, selv om endringene måtte komme. Den uheldige siden av dette er at kortene på en måte ble stokket og kastet utover hele kjøkkengulvet.

Men det som bekymrer meg mest med KI-tempoet, er at selv de mest integrerte menneskene jeg kjenner på dette området – folk som er langt nærmere og langt dypere nede i kaninhullet enn jeg er – fortsetter å si at de er litt nervøse, fordi vi hele tiden sier at det vil ta fem år før noe skjer, og igjen: det handler ikke bare om at ting beveger seg. Det er da jeg blir nervøs, når folk bare sier at ting endrer seg for raskt.

Jeg tenker: Hva mener du? For hvis du ikke har et konkret mål å måle mot, blir det like tvetydig som hva som helst. Men teknologene jeg kjenner, sier at dette var milepæler vi faktisk hadde fastsatt, og at det skulle ta så og så lang tid å nå et bestemt punkt – og så har vi kuttet den tiden ned til en tidel.

«Det kommer til å ta ti år før vi faktisk implanterer en brikke i hodet til noen, og den kobler seg vellykket til en datamaskin.» Vent litt, det er ikke ti år – det var tre måneder. Ting har riktignok blitt utviklet over lengre tid enn det, men antakelsen om at den naturlige utviklingen skulle følge en bestemt hastighet, har plutselig endret seg fullstendig. Og noe av det jeg ikke ser, er at vi tar oss tid til å spørre: Hvilke konsekvenser har dette som vi ikke tar med i beregningen?

Og jeg tror det er her du må se disse tingene i sammenheng. Jeg har bekymringer. Når jeg ser på hele spekteret, hører du folk som Eliezer Yudkowsky. Jeg snakket om dette forrige uke. Han kom ut og sa at menneskehetens undergang kan komme så snart som om to år.

Og jeg tenkte: Vel, det er den ene ytterligheten du kan velge – at vi kommer til å ødelegge oss selv i løpet av to år. Så ser du den andre enden av spekteret, der alle sier: Dette er akkurat som det alltid har vært. Vi kommer bare til å tilpasse oss stille, og alt vil gå videre.

Jeg befinner meg et sted midt imellom. Jeg tenker at vi kommer til å gjøre noen enorme feil og gjøre noen virkelig dumme ting. Jeg har allerede rådet enkelte mennesker og sagt: Dette kommer du ikke til å ville gjøre, for det kommer til å slå tilbake på deg. Og så har jeg fått svaret: Nei, jeg tror teknologien er klar.

Og så eksploderer det. Men jeg tror den andre dumme feilen er å tenke: Å nei, det går bra, alt er i orden. For jeg tror ikke alt er i orden.

David Rice: Ja. Det finnes liksom et helt spekter av holdninger til dette. Noen er ekstremt likegyldige. Jeg skrev en artikkel for nettstedet om «Bekvemmelighetens kognitive kostnad». Jeg prøvde å undersøke hvordan hjernen vår samhandler med teknologi, og hvor dette kan føre.

Jeg sier ikke at teknologi bare har vært dårlig for hjernen vår, som om den har ført oss mot latskap, men på mange måter har den gjort det, ikke sant?

Christopher Lind: Jeg mener, latskap og narsissisme er to av tingene teknologien har vært veldig god til å skape hos mennesker: «Jeg hater alle som ikke tenker eller oppfører seg som meg, og jeg bør få det jeg vil ha når jeg vil ha det, så raskt som mulig.»

Og jeg burde slippe å gjøre noe som gjør meg ukomfortabel, eller som jeg egentlig ikke har lyst til å gjøre. Disse tingene er ikke bra for menneskesjelen.

David Rice: Eller for evnen vår til å bruke logikk og fornuft, ikke sant?

Christopher Lind: Ja, bare la maskinene bestemme. Hva kan gå galt?

David Rice: Ja. Det er som når du går ned i KI-kaninhullet og forsker, og som du sa, det er folk i bransjen som faktisk bidrar til å skape dette.

Jeg tror det er den delen jeg stadig kommer tilbake til. Jeg tenker: Jeg har aldri sett noe lignende. Da de utviklet ulike sosiale medieplattformer, kan jeg ikke huske at noen sa: Dette kommer virkelig til å skade unge jenter, eller dette kommer til å ha en negativ effekt på denne måten. Men vi ser folk innen dette feltet si: Nei, dette går altfor raskt.

Og de ber faktisk myndighetene forsøke å bremse utviklingen på en eller annen måte. Jeg tror aldri jeg har sett noe lignende før.

Christopher Lind: Nei, jeg tror den beste sammenligningen – og jeg levde ikke på den tiden – er atombomben. Jeg tror det var det ene historiske øyeblikket da vi gikk en bestemt vei, og folk sa: Wow, jeg tror vi må bremse dette.

Jeg tror dette kan gå helt galt. Men når du tenker på det, kunne ikke en 17-åring sitte i garasjen og bygge en atombombe. Derfor var det litt enklere å regulere. Nå er det som om vi har gitt deg noe som er tusen ganger kraftigere enn det. Kanskje til og med en million ganger kraftigere.

Og du har ubegrenset tilgang til det. «Her, vær så god.» Og jeg tror det er denne delen du ser hos noen av disse menneskene som observerer utviklingen. Når det er sagt, må du ta noe av det med en klype salt, for noe av det handler om at folk selger bøker. Det blir litt sånn: «Du skapte alt dette. Nå forlater du beleilig nok feltet, og nå advarer du alle.»

Det er litt merkelig. Så jeg tror du må ta det med en klype salt, og du må også se på utviklingen i menneskehetens historie og si: Vi har gjort noen virkelig dumme feil tidligere. Vi har tilpasset oss. Det finnes ting vi kommer til å gjøre. Men når jeg går tilbake til dette, tror jeg også at de har en veldig god grunn.

Jeg er i samme leir som dem og tenker at det finnes reelle bekymringer som folk bør tenke kritisk over før de bare sier: La oss følge denne teknologiveien, uansett hva som skjer.

David Rice: Ja, når det gjelder læring og når vi tenker på maskinvaren og programvaren vår, så å si – hjernen og prosessene dens – og evnen vår til å holde tritt med dette, har vi allerede sett noe av denne transhumanistiske utviklingen, ikke sant?

Spørsmålet mitt er vel: I fremtidens arbeidsliv, hvordan driver du opplæring og hjelper folk med å holde seg konkurransedyktige uten egentlig å be dem ta i bruk ting som kan gjøre dem ganske ukomfortable? Trenger du en brikke i hjernen for å lykkes i fremtidens arbeidsliv? Jeg vet ikke.

Christopher Lind: Jeg tror dette er et område jeg snakket om i en samtale forrige uke. En av ulempene ved dette, og noe jeg advarer folk mot, er å bli så oppslukt av denne hypens tredemølle. Den har satt mange mennesker i en situasjon der de føler at de må kunne alt og være best på absolutt alt.

Du må løpe på 110 prosent hele tiden, ellers fordamper du bare inn i glemselen. Det er faktisk skremselspropaganda som ikke er nyttig, og den er ikke sann. Slik er det ikke. Selv når jeg studerer og snakker med disse menneskene, ser jeg at det finnes områder der – og jeg sa det forrige uke – det aldri har vært et bedre tidspunkt å spesialisere seg innenfor nisjen sin.

Finn ut hva du gjør helt unikt, virkelig, virkelig godt. Forstå kompleksiteten i det, alle nyansene og alt det andre. Jeg tror noe av det som faktisk er mest nyttig for folk, er å innse følgende: Du kommer ikke til å holde tritt med alt som skjer der borte, men du kan kjenne ditt eget område svært godt og finne ut hvordan du skal navigere i det. Det kan være til stor hjelp for folk som spør: Trenger jeg en brikke i hjernen for å overleve i 2027?

Jeg har ikke svaret på det akkurat nå, fordi jeg ikke har sett hvordan vi kommer til å ta beslutninger med disse tingene. Men jeg har sett hvor ustabil denne teknologien er. Den er bygget av mennesker. Vi er ustabile, splittede og ødelagte. Vi eksploderer. Vi er ikke perfekte.

Så å tro at KI skulle være perfekt og løse alle problemene våre, er etter min mening bare tåpelig. Og det er her jeg tror du må lære deg å være komfortabel med å være ukomfortabel. Jeg har hatt samtaler med folk der jeg sier: Hvis du fortsetter å gjøre det du gjør nå, er du foreldet om maksimalt to år. Jeg kan erstatte deg med en samtalerobot om 12 måneder hvis du gjør det du gjør nå.

Jeg forstår at det gjør folk svært ukomfortable, men noen gikk en gang til skrivemaskinreparatøren og sa: PC-en er her. Du må tilpasse deg, ellers må du stenge butikken. Jeg er sikker på at noen av disse menneskene svarte: «Hvordan våger du? Jeg er en søyle i lokalsamfunnet som reparerer alles skrivemaskiner. Jeg kommer til å være her til tidenes ende.»

Og svaret var: «Nei, det kommer du ikke til.» Så jeg tror det er dette paradokset.

David Rice: Ja, jeg kunne ikke vært mer enig. Det er på en måte tingenes naturlige orden at utviklingen fortsetter, og at vi må utfordre oss selv på ulike måter. Mange av jobbene – tenk på noe som søkemotoroptimalisering – eksisterte ikke da jeg var barn. Så det er bare naturlig at utviklingen fortsetter.

En ting jeg likevel synes er interessant, og som du som forelder sikkert har et spennende perspektiv på, er barna dine som går ut av videregående nå. I årevis har de fått høre: Du må lære å programmere.

Du må lære å programmere. Og nå skal denne teknologien kunne skrive sin egen kode om fem år – det er jo rett rundt hjørnet. Så …

Christopher Lind: Den programmerer allerede seg selv.

David Rice: Ja, nettopp. Så hva sier vi til barna? Jeg tenkte: Hvordan forholder du deg til dette som forelder og leder?

Christopher Lind: Dette er veldig interessant. Jeg kommenterte dette fordi en av de store overskriftene var at alle universitetene nå tilbyr bachelor- og mastergrader i kunstig intelligens. Dette er altså det neste – alle må ta en grad i dette og spesialisere seg innenfor det.

Kanskje jeg er en kontrær type, men jeg tenker at det vil være den største feilen alle kan gjøre, hvis de sier at alle skal ta en grad i kunstig intelligens og tror at de må gjøre det. For, akkurat som med alt annet, finnes det en hypesyklus, og ingen tok en grad i internett.

Det gjorde man bare ikke, fordi det ble så allestedsnærværende. Det handler mer om: Hva gjør du med det? Vil det finnes et område for spesialisering innenfor dette? Gå tilbake til elektrisiteten – spesialiserte alle seg i elektrisitet? Nei. Men de tenkte på hvordan de kunne bruke elektrisitet til å spesialisere seg innenfor sitt eget fagområde.

Og jeg tror det samme kommer til å gjelde når jeg snakker med barna mine. Vi sier ikke: Greit, nå må dere alle mestre maskinlæring og lære å programmere algoritmer. Hvis ikke er dere dømt. Nei. Hva er du virkelig god på? Hva brenner du virkelig for? Men la oss snakke om hvordan KI endrer dette.

Og hva er bærekraftig ved det? For når jeg ser på ferdigheter, finnes det noen ferdigheter i dag som er helt varige. Du må kanskje bruke dem på andre måter. Men selv når jeg ser på KI-alderen, gjelder problemløsning, kreativitet, beslutningstaking, kommunikasjon og mellommenneskelige ferdigheter. Du kommer til å trenge dem. Om noe kommer du til å trenge dem mer.

Kan du bruke dette som markedsfører, produksjonsleder eller hva som helst? Selvfølgelig kan du det. Men jeg tror det er viktig å spesialisere seg i disse varige ferdighetene. Det er dette jeg bruker tid på å snakke med barna mine om, og jeg lar dem utforske fantasien sin. Jeg håper de skaper noe som ikke finnes. Det ville vært drømmen min.

David Rice: Det er morsomt at du sier at dette er et godt tidspunkt å spesialisere seg på, for jeg har hørt noen si: Nå bør kunnskapen din være mer helhetlig, fordi det virkelig spesialiserte sannsynligvis vil bli påvirket av denne teknologien på en måte som gjør at mange av oppgavene innenfor området ikke lenger vil se slik ut.

Selve karrieren vil faktisk kreve at du er mer helhetlig. Hva tenker du om det?

Christopher Lind: Det er morsomt, for dette er et område der jeg noen ganger diskuterer med folk som sier: Nei, nei, nei, du må være generalist. Jeg sier: Dette er ikke tiden for å være generalist, for jeg kan fortelle deg at KI kan gjøre generelle ting tusen ganger bedre enn noe menneske kan.

Hvis du bare vil være allsidig og en tusenkunstner uten å være mester i noe, kan du gå den veien, men jeg tror ikke det kommer til å gå særlig bra for deg. Når jeg går tilbake til spesialisering, tror jeg dette er noe vi ikke forstår, og der jeg tror det finnes rom for utvikling: Vi har en tendens til å henge oss opp i aktiviteten som det vi må spesialisere oss i.

Det jeg vil si, er: Ikke spesialiser deg i hvordan du gjør det. Det ville være svært uklokt akkurat nå å si: Jeg er ekspert på denne applikasjonen. Greit. Du bør kanskje ikke gå så langt, for den appen kan være helt borte når du faktisk kommer noen vei med den. Men det er fortsatt viktig å forstå dybden i det, selv om vi tar programmering som eksempel.

Det kommer fortsatt til å være en kritisk ferdighet å ha mennesker som har høy kompetanse innen informatikk, og som forstår logikk og hvordan disse tingene henger sammen.

Bør alle ha denne ferdigheten? Nei. Men det som var feil med hypen, var budskapet om at alle skulle lære å programmere. Ikke alle trengte å lære å programmere. Alt ble gjort om til et grafisk brukergrensesnitt, og generativ KI kan gjøre det. Men den dypere forståelsen av hvordan informatikk fungerer, og hvordan delene henger sammen, er fortsatt viktig.

Hva skjer hvis vi mister den? Problemet er at vi overlater ting til maskinene. Når de gjør feil – og det kommer de til å gjøre – vil ingen vite hvordan de skal reparere dem. Det blir som: «Oj, den greia eksploderte. Er det noen som vet hvordan vi fikser dette?» Nei, fordi jeg er generalist. Jeg kan snakke om det, men jeg vet egentlig ikke hvordan det fungerer.

David Rice: Det er morsomt, for rett før vi begynte å ta opp, nevnte du ChatGPT og at det har fått en annen aktør, og du fortalte at den hadde fått et lite sammenbrudd forrige uke uten at noen visste hvorfor. Det kommer til å fortsette å skje.

Christopher Lind: Det er nettopp det. Det kommer til å fortsette å skje. Og hvis du ikke har mennesker som spesialiserer seg innenfor fagområdet sitt – og mindre i hvordan, som jeg sa, mindre i hvordan – trenger du ikke å kjenne detaljene i absolutt alt, for det vil endre seg.

Men det som ligger under, trenger vi mennesker til, slik at de kan ta gode beslutninger, forutse hva som kommer rundt hjørnet og håndtere alle disse tingene vi snakker om når vi sier at vi beveger oss for raskt. En del av grunnen til at vi beveger oss for raskt, er at folk ikke nødvendigvis kjenner fagområdet godt nok til å forstå konsekvensene av beslutningene de tar.

De sier: «Jeg er generalist. Det høres bra ut. Hva kan gå galt?» Vi trenger flere mennesker som forstår dybden, og som sier: «Hei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, for dette er koblet til dette, som er koblet til dette. Hvis vi ødelegger dette, raser hele huset sammen.» Og noen svarer: «Wow, greit, nyttig å vite. Hvordan demonterer vi det?»