Det virkelige arbeidet nå er å håndtere energi, ikke produktivitet

David Rice: Du jobber hardere enn noen gang før. Lengre dager, flere møter, angivelig bedre verktøy, og likevel får du på en eller annen måte dårligere resultater. For fem år siden fungerte det å stå på. Det var noe som skilte deg ut. Innsats var lik verdi. Nå blir du bare mer utmattet jo mer du presser på, mens det i mindre grad faktisk flytter nålen. Dette er ikke utbrenthet. Det er et grunnleggende skifte i hva som skaper verdi på jobb.

Dagens gjest er Lena Thompson. Hun er tidligere systemanalytiker og nå ledelseskonsulent, og hun skal fortelle deg noe som kanskje gjør deg litt ukomfortabel: KI kan utføre logisk tenkning raskere enn du noen gang vil kunne. All problemløsningen og den strategiske tenkningen du jobber deg gjennom, kommer til å bli standardisert. Det KI ikke kan gjøre, er å håndtere emosjonell energi, og det er det virkelige arbeidet nå.

Nevrovitenskapen viser at når du handler ut fra frustrasjon, følelser av å være overveldet eller frykt – de typiske følelsene mange ledere opplever hver dag – stenger hjernen bokstavelig talt ned banene som er ansvarlige for kreativitet, innovasjon og langsiktig tenkning. Du kan fortsatt få ting gjort, men du er låst i et tunnelsyn. Du reagerer i stedet for å være proaktiv. Derfor skal vi i dag se på hvorfor emosjonell energi er tilstanden vi skaper fra, ikke produktivitet.

Det konkrete verktøyet Lena lærte opp statsråder i Zimbabwe i, og som sparte dem for dager, om ikke uker, med beslutningslammelse. Hvordan ubearbeidede følelser skaper blokkeringer som til slutt viser seg som sammenbrudd, og en emosjonell omformuleringsteknikk for situasjoner med høy innsats, som oppsigelser og organisasjonsendringer. For folk lytter ikke til ordene dine; de reagerer på energien din.

Jeg heter David Rice. Dette er People Managing People. Og hvis du har lagt merke til at innsats sluttet å være noe som skilte deg ut, sluttet å fungere et sted på veien, forklarer denne samtalen nøyaktig hvorfor – og hva du kan gjøre i stedet. La oss sette i gang.

Velkommen, Lena. Det er hyggelig å ha deg med i programmet.

Lena Thompson: Tusen takk, David. Takk for at jeg fikk komme.

David Rice: Absolutt. I dag snakker vi altså om emosjonell energi på jobb, og da du sa «det virkelige arbeidet» da vi snakket sammen før dette, sa du at det virkelige arbeidet – det du spiser, puster og underviser i – er energi. Det er ikke produktivitet, ikke sant?

Det er ikke resultatet heller. Også emosjonell energi. Kan du tegne et bilde av hva du ser for deg når du tenker på dette i en arbeidssammenheng? For jeg tror noen får inntrykk av at følelser på jobb er noe negativt.

Lena Thompson: Det første man virkelig må forstå, er hva en følelse er. Du kan bokstavelig talt tenke på en følelse som energi i bevegelse.

Noen av følelsene våre bærer høy energi, som nysgjerrighet, glede, takknemlighet, medfølelse og empati. Andre følelser bærer lav energi, som bitterhet, sinne, frustrasjon, frykt og utålmodighet. Når du opplever disse følelsene på lavt nivå, reagerer hjernen og kroppen som om du er truet.

Det aktiverer nervesystemet og kortisolutskillelsen, og den delen av hjernen som er ansvarlig for kreativitet, effektivitet og langsiktig planlegging, blir mindre effektiv. Med andre ord: Når du kjenner på de typiske følelsene vi har gjennom arbeidsdagen, når vi er frustrerte eller overveldet, begynner kroppen å prioritere trygghet og sikkerhet fremfor kreativitet.

Vi kan fortsatt få ting gjort, men det er som om vi låses fast i et tunnelsyn og blir mer reaktive enn proaktive. Når vi opplever følelser med høy energi, utvider det faktisk oppmerksomheten vår. Det aktiverer baner i hjernen som er ansvarlige for kreativitet, innovasjon og problemløsning – altså nysgjerrighet, glede, takknemlighet og så videre.

De utvider tankesettet vårt slik at vi blir åpne for muligheter og sjanser vi ikke kan se når vi sitter fast i følelser med lavere energi. I en arbeidssammenheng betyr dette i utgangspunktet at den emosjonelle energien vi tar med oss, bokstavelig talt avgjør kvaliteten på tenkningen vår, kvaliteten på samspillet med andre, samtalene vi har, og også vår fysiske og mentale helse.

Mennesker som virkelig forstår hvordan de skal håndtere, regulere og arbeide med emosjonell energi, tar gjennomgående bedre beslutninger. De presterer bedre under press. Og selvsagt bidrar det også til sunnere arbeidsmiljøer.

David Rice: Jeg jobbet en gang i en rolle som ligner min, som redaktør, og jeg har alltid tenkt at energi er tilstanden vi skaper fra.

Det er der sluttproduktet vårt kommer fra. Produktivitet er på en måte en nedstrømseffekt av alt dette. Energien er årsaken, roten til flyten. Og hvis du er på et negativt sted, bryr jeg meg ikke om du bruker KI eller fortsatt skriver instruksjoner til den – du er fremdeles den som har kontrollen.

Hvis energien din er negativ, får du ofte et dårligere produkt, eller et produkt du egentlig ikke ønsker å dele. Jeg tror ledere også må huske dette. Du kan rådføre deg med teknologien, eller den kan være assistenten din, men begge deler kommer til å reagere på det du bringer inn i dem.

Kan du gi meg et eksempel på en leder hvis emosjonelle energi har endret hele dynamikken i en situasjon for teamet?

Lena Thompson: Ja. Jeg holdt faktisk en workshop i Zimbabwe, jeg tror det var i fjor, for Zimbabwe National Steel Association. Det var statsråder og andre fagfolk på svært høyt nivå der.

Vi jobbet med hvordan vi kan regulere følelsene våre, og hvordan det fører til bedre beslutningstaking. Jeg viste dem at én måte å ta beslutninger på er gjennom logikken, noe som kan føre til grubling, overveldelse og angst, særlig hvis det er en svært viktig beslutning. En annen måte å ta en beslutning på er gjennom regulering av den emosjonelle energien.

Vi gjorde en liten øvelse, og jeg husker at en av deltakerne faktisk hadde organisert hele arrangementet. Så snart innlegget mitt var ferdig, løp han bokstavelig talt ut derfra – men på en entusiastisk måte – og sa: «Jeg snakker med deg senere.» Senere, da vi hadde et arrangement etterpå, kom han bort til meg og sa at bare det å lære denne ene lille øvelsen hadde spart ham for dager, om ikke uker, med å sitte fast i hodet og gå i loop gjennom ulike ideer.

Bare ved å stoppe opp og bruke verktøyet jeg ga dem for å skifte fra overveldelsen han opplevde – han måtte komme frem til en beslutning raskt – til en annen emosjonell tilstand, åpnet det opp for klarhet. Det er som når du noen ganger fokuserer på et problem, blir så frustrert at du gir opp, går en tur, kanskje tar et glass vin, og så plutselig tenker: «Det var det!»

Du kan gjøre dette etter behov, ganske enkelt ved å skifte den emosjonelle energien din.

David Rice: Jeg er glad for at du nevnte den logiske delen. Jeg setter meg selv ofte fast i logikken. Det føles som om svaret finnes der. Jeg vet det. Det er som en matematisk ligning jeg kan løse.

Men ting er ikke alltid så enkle, og det virker som om mange ledere fortsatt prøver å bygge denne KI-fremtiden ved hjelp av den samme gamle regelboken: mer logikk, mer innsats, mer problemløsning. Men dette fungerer egentlig ikke på dette stadiet. Jeg vil hevde at utviklingen går mot større muligheter for å balansere liv og arbeid for mennesker.

Er du enig i det?

Lena Thompson: Ja. Jeg tror faktisk det var Einstein som sa at definisjonen på galskap er å forsøke å løse det samme problemet med det samme nivået av bevissthet som skapte det. Det er i stor grad det vi gjør, fordi livet beveger seg så mye raskere og blir mer komplekst.

Vi lever i en annen tidsalder, enten vi vil innrømme det eller ikke. Ting som fungerte for bare fem år siden, fungerer ganske enkelt ikke lenger. Og jeg vet ikke om du har opplevd det selv, eller om du har sett det hos mennesker du jobber med, men noen ganger virker det som om jo mer innsats du legger i noe, desto dårligere fungerer det.

Det er som om innsats slutter å fungere. Jo mer vi presser, strever og sliter, desto mer utmattet blir vi. For fem år siden kan det ha fungert. Nå gjør det ikke det. Det som faktisk skjer, er ikke tilfeldig. Livet ber oss bokstavelig talt om å ta et steg opp.

Om å lede fra selvbevissthet og emosjonell intelligens, skape rom for å finne tilbake til hvem vi er, og skape det samme rommet for andre. Det er selvsagt ikke noe KI kan gjøre for oss. Jeg elsker KI og har ingenting imot teknologien. Jeg bruker den til innhold, til å skrive foredrag og så videre.

Den er flott til dataanalyse og planlegging, men den erstatter ikke energien vår, den indre energien, dømmekraften eller den emosjonelle intelligensen. Derfor er selvinnsikt og selvledelse så viktig: å forstå hvem du er, hvorfor du oppfører deg slik du gjør, hvorfor du tar bestemte valg, og hvorfor du reagerer på bestemte mennesker.

Når du virkelig leder fra et sted med bevissthet, blir KI et verktøy som forsterker potensialet ditt, i stedet for en erstatning for det. Men når du mangler denne bevisstheten, kan det virke som om KI har alle svarene for oss.

David Rice: Det er interessant. Den kan utføre logiske oppgaver så mye raskere enn oss. På noen måter er det bra; den kan hjelpe oss ut av den logiske tenkningen iblant. Men jeg er også bekymret for at vi kanskje mister denne ferdigheten litt.

Jeg føler at logikk og innsats fungerer som en slags valuta i en tid med knapphet. Det gir mening når du trenger det – det er nesten overlevelsesrelatert. Når innsats er lik verdi, er det greit. Men i fremtiden må innsatsen i større grad komme i samsvar med det som faktisk betyr noe. Samsvar er den virkelige verdien. Jeg tror det er dit KI presser oss, og etter mitt syn trenger ikke det å stå-på hele tiden å være en del av det.

Når du fjerner noe av den logiske delen, står det emosjonelle og intuitive laget igjen: evnen til å improvisere, velge og få ting til å fungere. Jeg tror det kommer til å avgjøre mye av suksessen fremover.

Lena Thompson: Ja, evnen til å skifte kurs, ta kalkulerte risikoer, stole på dømmekraften sin. KI sparer oss selvsagt for mye tid, og det er fantastisk.

Men uten intuisjon og selvinnsikt ville vi bare fylt den ledige tiden med mer arbeid. Vi ville ikke visst hva vi skulle gjøre med den. Vi ville sagt: «Jeg har for mye fritid. Jeg må gjøre dette og dette.» Og da blir vi sittende fast i den samme løkken. Det er kombinasjonen av selvbevissthet, som gir frihet, og KI, som gir kapasitet, som virkelig forsterker effekten vår.

Begge deler må læres sammen. Det finnes selvsagt en plass for logikk; jeg kommer aldri til å si at logikk ikke har noen plass. Logikk er flott for bestemte oppgaver du allerede vet hvordan du skal utføre. Men logikken bryr seg ikke om øyeblikket. Den har ingen anelse om fremtiden. Uansett hvor mye vi ønsker å tro at vi kan regne ut alt, kan vi ikke det. Det eneste den har, er erfaringene våre fra fortiden.

Når du prøver å skape noe nytt eller bevege deg til et sted du aldri har vært før, klarer ikke logikken å strekke seg langt nok. Det er der vi må bruke den indre veiledningen vår. Når vi prøver å tenke oss gjennom alt med logikk, kobler vi oss fra oss selv, og da ender vi med å presse oss gjennom. Innsatsen kommer ikke fra samsvar; den kommer fra strev, og det er en helt annen energi.

David Rice: Ja, jeg er enig.

Det er så mye verdi å hente i å utforske, i stedet for å basere alt på fortiden og på det som allerede har skjedd eller det du allerede har gjort. Jeg tror det er slik karrierene våre kommer til å utvikle seg nå. Før dette snakket vi om at vi gir KI for mye makt fordi vi er frakoblet oss selv.

Det er en stor påstand, men jeg tror den stemmer. Hvordan ser denne frakoblingen ut i det virkelige livet, i den daglige atferden på arbeidsplassen?

Lena Thompson: Fra ung alder lærer vi å prestere og møte andres forventninger, og vi lærer å prioritere andres behov og lykke fremfor vår egen. Hvis du ikke gjør foreldrene dine lykkelige og stolte, er du egoistisk, og det er noe galt med deg. Vi lærer at alt må fortjenes. Vi lærer å skjule drømmene, ønskene og målene våre. Vi slår oss til ro, inngår kompromisser og vil ikke tråkke noen på tærne.

Det kobler oss fra vår sanne natur, fordi det er slik samfunnet programmerer oss. Frakoblingen mellom hvem vi virkelig er, og hvem vi opptrer som utad, skaper tvil, frustrasjon og utbrenthet. Det blir vår standardmåte å fungere på.

På arbeidsplassen kan det vise seg som overdreven avhengighet av andre eller av KI, fordi vi ikke stoler på vår egen indre dømmekraft. Jeg kom nylig over forskning på automatiseringsskjevhet som viste at når mennesker føler seg usikre på egne vurderinger, stoler de for mye på KI, selv om de ubevisst sannsynligvis vet at de kunne tatt bedre beslutninger selv.

Forskningen viste også at når du bruker KI til kreative oppgaver eller oppgaver som krever kreativ tenkning, blir tankene dine bokstavelig talt smalere. Problemløsnings- og kreativitetsevnen reduseres. Når vi kobler oss fra verdiene, drømmene, målene og lidenskapen vår, og ikke tar oss tid til å forstå oss selv, blir KI en krykke i stedet for et verktøy.

Vi begynner å velge det som føles trygt, forutsigbart og kjent, i stedet for å bruke vårt eget perspektiv og våre egne vurderinger. Arbeidet kan fortsatt bli gjort, men vi vokser ikke, utvikler oss ikke som mennesker og utvider ikke bevisstheten vår. Vekst kan ikke skje i et kjent og trygt miljø. Den kan bare skje når vi tar risiko, gjør feil, mislykkes, tar ansvar, lærer og prøver igjen.

David Rice: Jeg tror vi ser at folk begynner å be KI om å ta avgjørelser som tidligere krevde mye selvrefleksjon. Vi setter intuisjonen vår ut på anbud fordi det er svært ubehagelig å sitte med usikkerhet og måtte ta en beslutning. Det er en del av ledelse, men ingen har noen gang vært særlig begeistret for det vi er komfortable med.

Vi snakker om KI-samsvar, men emosjonelt samsvar er like viktig. Hvis jeg er i ubalanse internt, støtter jeg meg for tungt på eksterne verktøy. Jeg klarer ikke engang å tolke det de gir meg, i den grad jeg trenger. Tror du denne frakoblingen er ny? Avdekket KI noe som allerede var der?

Lena Thompson: Jeg tror ikke den er ny. Tidligere lette du sannsynligvis fortsatt etter svar rundt deg, kanskje gjennom andre mennesker. Du fulgte venner, gikk på baren, drakk for mye og delte det du slet med med noen andre.

Som mennesker er vi programmert til å lete etter svar og løsninger utenfor oss selv, selv om de fleste svarene allerede finnes i oss. Det betyr ikke at vi aldri trenger hjelp. Selvfølgelig gjør vi det. Noen ganger trenger vi å snakke om ting, eller skrive det inn i KI for å oppnå klarhet.

Men til syvende og sist er det vi som har evnen til å skjelne om noe er riktig for oss eller ikke. Den dømmekraften kan ikke settes ut til noen andre.

David Rice: Du har snakket med meg om hvor viktig det er å gjøre ingenting med vilje, noe som står i kontrast til alt vi lærer om å være effektive på arbeidsplassen.

Hvorfor føles det særlig truende for mennesker i lederroller? Og hvordan kan de senke garden litt?

Lena Thompson: Jeg pleier å si at når du fysisk roer ned, øker du tempoet energetisk. Energien din er den viktigste valutaen du har. Den er nøkkelen til livet, for når du har mer energi, har du mer klarhet og større bevissthet.

Når du ikke roer ned, går du bokstavelig talt på autopilot. Livet reagerer ikke på hvor travle vi er eller hvor mye vi anstrenger oss. Det reagerer på energien vår, på kvaliteten på energien og bevisstheten vi bringer inn i enhver situasjon.

Når vi fysisk roer ned, begynner vi å generere mer indre energi, og når den indre energien øker, utvides bevisstheten. Bevissthet og energi henger sammen. Nevrovitenskapen har vist at det å roe ned aktiverer delene av hjernen som er ansvarlige for kreativitet, innovasjon og emosjonell regulering.

Tenk deg at du går inn i en bygning som er ti etasjer høy. Når du står i første etasje, er du kanskje bare oppmerksom på lekeplassen, søppelkassene og bilene. Så går du til femte etasje, og plutselig utvides horisonten. Du ser elven, parken og kanskje en kirke. Når du går høyere, ser du mer og mer. Slik fungerer også bevisstheten vår.

Vi kan bare utvide bevisstheten gjennom denne indre energien. Når den utvides, begynner vi å se muligheter, sjanser og kreative ideer som får oss til å tenke: «Dette har jeg aldri tenkt på før.» Det kommer til oss gjennom de intuitive sansene våre. Det er dette det å roe ned gjør.

Når vi alltid løper rundt, gjentar vi de samme beslutningene, reaksjonene og mønstrene om og om igjen. Det kaller vi ubevisst liv. Livet blir en automatisk gjentakelse av fortiden. Du beveger deg, men du utvikler deg ikke.

Grunnen til at det føles truende, er ikke at det er farlig, men at det er ukjent. Hjernens viktigste funksjon er å holde oss trygge. Den vil ikke at vi skal vokse eller nødvendigvis være lykkelige; den vil at vi skal føle oss komfortable og trygge. Alt nytt som ikke er kjent, blir derfor registrert som en fare.

Derfor føles det ubehagelig. Men det er som å trene en muskel. Vi må lene oss inn i ubehaget for å utvide kapasiteten vår til å romme mer: mer press, mer suksess, mer kjærlighet – mer av alt. Vi kan ikke utvide denne kapasiteten uten å gå gjennom ubehag.

David Rice: Det er morsomt, for tanken på å gjøre ingenting med vilje er litt som å tømme hurtigbufferet på datamaskinen. Du må gjøre det av og til for at alt skal fortsette å fungere smidig. Det er vanskelig fordi ledere ofte setter likhetstegn mellom stillhet og latskap.

Men det stemmer ikke. Mange gjennombrudd innen kunst og vitenskap har kommet gjennom en pause eller ved at noe fikk rom. Å gjøre ingenting er noen ganger faktisk det vanskeligste. Det er krevende å sitte stille fordi vi er opplært til å alltid være på. Vi må tilbakestille nervesystemet innimellom.

Hva er den første lille øvelsen for noen som får panikk av tanken på å roe ned?

Lena Thompson: Jeg var selv en person som fylte hver eneste dag med så mye som mulig, slik at jeg ikke hadde et ledig øyeblikk. Jeg løp rundt hele tiden. Da jeg jobbet i næringslivet, sto jeg opp klokken seks om morgenen, løp tre mil, gjorde barna klare til skolen, dro på kontoret, jobbet, kom hjem og tok meg av barna. Det stoppet aldri. Helgene var stort sett like.

Da jeg begynte å revurdere hele livet mitt, måtte jeg bevisst sette meg fysisk ned. Jeg tilbrakte nesten et år på en sofa fordi jeg ikke hadde klarhet i hvor jeg skulle eller hva jeg egentlig ønsket.

Over tid begynte ideer, ny informasjon og nye ting å dukke opp i bevisstheten min. Jeg skrev dem ned, og de ledet meg i en retning som ville ha virket helt umulig hvis noen hadde fortalt meg om den fem år tidligere.

Det handler om å omprogrammere hele nervesystemet. Du kan begynne med små rutiner. Om morgenen kan du bruke fem minutter på å skape dagen bevisst, i stedet for å ta opp telefonen, slå på nyhetene eller lese e-post og tenke på alt du må gjøre.

Dagen kommer til å utfolde seg uansett. Den kan utfolde seg på autopilot slik gårsdagen gjorde, eller du kan skape den bevisst. Hvordan vil du føle deg? Hvordan vil du møte dagen? Hva vil du oppleve? Dit oppmerksomheten går, flyter energien din, og vi skaper alt med energien vår.

Om kvelden, før du legger deg, bruker vi ofte tid på å gruble over alt som gikk galt, hvor vi mislyktes, hvem som irriterte oss, og hvem som brøt inn foran oss i trafikken. I stedet må vi trene hjernen til å fokusere på det som gikk riktig.

Kanskje du var mindre reaktiv overfor noen, eller kanskje noen holdt døren åpen for deg. Da lærer du hjernen å fokusere på løsninger og muligheter i stedet for problemer. Slike små øvelser begynner å utvide kapasiteten din og gjør det lettere å stole på din egen indre dømmekraft.

David Rice: Det er interessant. Jeg tror også vi må legge bort telefonen før vi legger oss. Det er en dårlig vane mange av oss har. Hvis det siste du gjør før du sovner, er å se på telefonen og ta inn masse negativ informasjon, påvirker det måten du sover på.

Jeg vil gjerne gå over til handelshøyskoler. De har lært mange ledere å stole mer på data enn på magefølelsen, og på kontroll fremfor følelser. Det høres ut som om du sier at det er på tide å ta i bruk noe annet. Hvordan lærer du faktisk noen å gjøre det?

Lena Thompson: Først må personen være villig til å gå utover det logiske sinnet. Det er første steg. Hvis noen sitter fast i logikken og synes det fungerer fint, er dette kanskje ikke noe for dem.

Men vi har alle bevis i våre egne liv på hva som skjer når vi kommer ut av logikken: når vi slapper mer av, vasker opp og plutselig får en innsikt. Jeg var programmerer, og noen ganger skrev jeg kode som gikk inn i en uendelig løkke, eller en arbeidsflyt som sendte ut e-poster uten at jeg visste hvordan jeg skulle stoppe den.

Jeg klarte ikke å finne løsningen. Så gikk det noen timer mens jeg var ute og gikk eller drakk vin, og plutselig fikk jeg svaret. Da kan du spørre deg selv: Hvor kommer svaret fra? Jeg hadde ikke fokusert på problemet. Svaret kom til meg da jeg var avslappet.

Hva om jeg kunne stole på at jeg får bedre løsninger når jeg slapper av? Jeg har jo sett bevis på det. Bare denne undersøkelsen kan gjøre deg nysgjerrig, og nysgjerrigheten kan utvikles.

Men viktigst av alt må du lære å sitte med deg selv med vilje. Det er som å trene en valp. Kroppen vil reise seg, bevege seg, sende en e-post, reagere eller lage kaffe, men du setter deg ned i ti minutter. Selv om tankene løper løpsk og forteller deg om alt som må gjøres, bestemmer du deg for ikke å flytte deg.

Det er som å trene en muskel. På treningssenteret ser du mennesker løfte vekter til musklene verker. Muskelen må brytes ned for å bygges opp. Det samme gjelder sinnet. Sinnet er den største muskelen vi ikke trener. Når vi trener den indre muskelen og øker kapasiteten vår, påvirker det alt, også den fysiske helsen.

David Rice: Det er vanskelig. Jeg har nylig jobbet med utviklingen av et nytt produkt, og en yngre kollega strevde med å forstå visjonen. Hun ville basere alt på data som antydet at dette var riktig vei. Men vi har aldri gjort noe lignende før, så det finnes ingen gode data. Data forteller deg hva som skjedde; magefølelsen forteller deg hva som er mulig.

Når ledere stoler på data, velger de det kjente. Hvordan skiller du intuisjon fra skjevhet eller angst? Begge deler kan påvirke tenkningen uten at du nødvendigvis oppdager det selv.

Lena Thompson: Det kan være forvirrende, og jeg strever fortsatt med dette iblant. Først må hjernen gradvis gå fra logikk til en mer intuitiv måte å leve på. Mange gründere lever sterkt i kontakt med denne energien og tar beslutninger ut fra den.

Men inntil da vil den logiske delen av sinnet slå inn, og vi trenger ofte et visst bevis. Kollegaen din trenger kanskje å se noe fra fortiden, noen tall eller et eksempel, selv om dere ikke har data for akkurat dette. Det kan roe den logiske praten i hodet hennes. Da kan hun slappe mer av og kjenne etter hva som føles riktig.

Det handler om øvelse. Da jeg gikk fra næringslivet til å bygge min egen virksomhet, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg satte meg ned med vilje og ba om klarhet og om å få se hva neste inspirerte handling var. Stedene dette ledet meg til, overgikk alt jeg kunne forestille meg.

Det krever tålmodighet, for svarene finnes i stillhet, ikke når du presser deg frem gjennom logikken. Du kan gi sinnet noe håndfast og solid, men samtidig må du beholde oppmerksomheten på det som føles sant for deg og det som føles spennende.

Hvis kroppen trekker seg sammen når du tenker på et bestemt valg, er det kanskje ikke riktig, uansett hva andre sier. Vi er flinke til å lytte til andres ideer og råd, men det som fungerte for dem, trenger ikke fungere for deg.

Stol på veiledningen. Du kan begynne med små ting, som å spørre hva familien ønsker til middag, og bygge videre derfra.

David Rice: Organisasjoner investerer millioner i faglig utvikling, men nesten ingenting i personlig utvikling. Hva går vi glipp av når vi ignorerer dette indre rommet?

Lena Thompson: Vi får mer av det vi allerede har: utbrenthet, stress og angst. Til tross for organisasjonenes investeringer i trening, oppmerksomt nærvær og sunn mat, øker problemene fortsatt. Det skyldes ikke nødvendigvis at vi gjør for lite fysisk, men at vi er frakoblet oss selv. Det krever enormt mye energi å være en du ikke er.

Vi brenner oss ut i et ubevisst forsøk på å prestere og møte forventninger. Vi sier ja når det føles som nei, handler i strid med våre grunnleggende styrker og uttrykker ikke behovene våre fordi vi ikke vil virke krevende eller bli dømt.

Det er dette som skaper utbrenthet, stress og overveldelse. Jeg snakker av erfaring. Jeg elsker trening og var tidligere toppidrettsutøver. Jeg representerte Sør-Afrika i Samveldelekene, løp maraton og ultramaraton og spiste svært sunt.

Likevel ble jeg emosjonelt utbrent. Jeg forsto ikke hva som skjedde. Jeg trodde jeg hadde en midtlivskrise, sa opp en godt betalt karriere og trakk meg fra mye. Senere, da jeg bygget virksomheten min, fikk jeg en kraftig fysisk utbrenthet og klarte knapt å begynne å arbeide ved en bærbar datamaskin.

Jeg åpnet datamaskinen, men klarte ikke å finne tastaturet. Jeg var helt ute av stand til å fungere i ukevis. Jeg spiste sunt, trente, mediterte og gjorde alt det riktige, men jeg brant meg ut. Det er som å sette et plaster på et brukket bein og håpe at det skal reparere det.

Vi behandler bare symptomene med overfladiske løsninger.

David Rice: Jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg hadde en lignende opplevelse for noen år siden. Jeg tok godt vare på meg selv og jobbet med personlig utvikling, men jeg var så ulykkelig profesjonelt at det la en begrensning på alt annet.

Jeg måtte skape mer balanse mellom de to. Det føltes som om alt jeg gjorde på den ene siden, bare kunne ta meg et stykke. Som en fugl som prøver å fly med en tung vekt rundt føttene.

Vi lærer ledere strategi, men ikke selvbevissthet. Når selvbevissthet er grunnlaget for alle strategiske beslutninger, hvor ser du det største gapet mellom hvordan ledere tror de fremstår, og hvordan de faktisk fremstår?

Lena Thompson: Grunnen til at vi føler dette, handler ikke nødvendigvis om arbeidsmengden, men om den emosjonelle bagasjen vi bærer. Det skaper en massiv frakobling.

Vi lærer å ikke uttrykke følelser. Jeg vokste opp i Sovjet-Russland, og det viktigste var at alle andre skulle være fornøyde. Jeg fikk ikke lov til å være trist eller gråte. Hvis jeg var veldig glad, kunne jeg få høre at jeg måtte roe meg ned, fordi jeg kom til å begynne å gråte.

Vi undertrykker følelsene våre, og etter hvert blir vi avhengige av å føle oss bra. Vi glemmer hvordan vi skal føle, og når noe føles annet enn bra, prøver vi å bedøve eller undertrykke det. Vi rettferdiggjør det med at andre har det verre, eller at vi ikke burde føle slik.

Ubearbeidede følelser forsvinner ikke. De lagres i nervesystemet og skaper blokkeringer. De kommer til uttrykk gjennom frustrasjon, sinne og tristhet. Vi bearbeider dem ikke, men tar en øl, et glass vin, bytter jobb eller avslutter et forhold.

Vi undertrykker følelsen en stund, men den kommer tilbake. Jo mer vi undertrykker den, desto mer bygger trykket seg opp, og til slutt må det finne et utløp. Sammenbrudd, depresjon og psykiske kriser oppstår fordi vi ikke bearbeider følelsene våre.

David Rice: La oss bli litt konkrete. Når en leder står i en situasjon med høy innsats, som oppsigelser eller store organisasjonsendringer, hvilket verktøy for emosjonell regulering bør de bruke?

Lena Thompson: Pusten er alltid et godt sted å begynne. Den tilbakestiller nervesystemet. Selv om du bare har et par minutter, kan du gå inn i et rom og puste inn på fire og ut på seks. Det roer umiddelbart ned nervesystemet.

Et annet verktøy jeg bruker, er emosjonell omformulering. Først setter du navn på følelsen du kjenner. Det er viktig. I stedet for å si «jeg er så frustrert», sier du «jeg kjenner frustrasjon» eller «jeg kjenner sinne».

Da erkjenner du følelsen og tar ansvar for den. Skyld og skam legges ikke på noen andre. Når du legger skylden på andre, gir du dem mer av energien din.

La personen og situasjonen være et øyeblikk. Verden kommer alltid til å gjøre noe, og andre mennesker har ikke ansvar for å gjøre deg lykkelig. Du kan si: «Jeg kjenner sinne. Denne e-posten fra sjefen gjør at jeg føler meg oversett.» Kjenn på sinnet i et minutt.

Deretter omformulerer du betydningen. Vi reagerer ikke på selve opplevelsen, men på betydningen vi knytter til den. Opplevelsen i seg selv er nøytral. To mennesker kan være i samme situasjon; den ene blir trist, den andre sint, og en tredje forstår ikke hva problemet er.

Når du setter navn på følelsen, skaper du et mellomrom mellom deg og følelsen. Så omformulerer du betydningen. I stedet for å tenke at sjefen ikke respekterer deg eller at du ikke blir verdsatt, kan du tenke at sjefen er under press og reagerer ut fra det.

Du kan også undersøke deg selv og spørre: «Hvor opptrer jeg selv på denne måten?» Verden fungerer som et speil. Hvis du føler deg respektløst behandlet, hvor respekterer eller verdsetter du ikke deg selv? Eller hvor viser du selv mangel på respekt overfor andre?

Viktigst av alt: Hvor gir du ikke deg selv det du leter etter hos sjefen, kollegene eller partneren din? Når du er forankret i hvem du er, verdiene dine, ordene dine og formålet ditt, ryster ikke et jobbtap deg like mye. Du vet at du kan håndtere det som skjer.

Det er svært kraftfullt å lære å omformulere situasjonen.

David Rice: Du nevnte pust i begynnelsen, og jeg kan ikke understreke nok hvor viktig det er. De siste årene har jeg tatt pustearbeid inn i mine egne rutiner, og det har gjort en enorm forskjell for evnen til å regulere seg selv i viktige øyeblikk.

Når innsatsen er høy og ting er anspente, lytter folk ikke egentlig til ordene dine. De reagerer på deg og på hvordan du føler deg. Du kan skrive så mye manus du vil, men kroppen din må levere budskapet. Den emosjonelle reguleringen din blir forskjellen mellom sammenheng og kaos.

Lena Thompson: Jeg pleier å si at det ikke er hva du sier, men hvordan du sier det. Du kan si det samme, men energien og intensjonen avgjør hvordan det oppfattes. Du kan levere et ganske direkte budskap som får dem til å våkne, eller de kan tenke at du er en stor idiot.

Det handler om hvordan det kommer ut.

David Rice: Absolutt. Jeg tror det var alt vi rakk i dag, men Lena, takk for at du kom. Det var en flott samtale. Jeg liker virkelig å snakke om dette temaet.

Lena Thompson: Tusen takk for at jeg fikk komme igjen, David.

David Rice: Utmerket. Kjære lyttere, som alltid: Hvis dere ikke allerede har gjort det, bør dere sjekke ut alt vi har på gang hos People Managing People. Abonner på nyhetsbrevet, se nærmere på vår KI-transformasjonsutforsker – det skjer mye forskjellig. Vi har også flere kommende arrangementer, så ta en titt.

Frem til neste gang: Sørg for å sette av tid til å gjøre ingenting. Finn tid til å nullstille deg.