Slik fremmer du mental helse og skaper tryggere arbeidsplasser når det gjelder selvmord

Les utskriften:

Vi prøver ut et program som transkriberer podkastene våre. Tilgi eventuelle skrivefeil, siden roboten ikke er korrekt 100 % av tiden.

Becca Banyard: Velkommen til People Managing People-podkasten. Vi har som mål å skape en bedre arbeidsverden og hjelpe deg med å skape lykkelige, sunne og produktive arbeidsplasser. Jeg er programleder Becca Banyard.

I dag har jeg med meg Tara Adams – grunnlegger av Abridge Consulting – for å diskutere et ganske tungt tema som fortjener mer oppmerksomhet: Hvordan organisasjoner kan skape tryggere miljøer når det gjelder selvmord, eller snarere arbeidsplasser som fremmer trivsel, forebygger skade og er forberedt på en nødsituasjon eller krise.

Samtalen vår vil berøre arbeidsgiveres forpliktelser, opplæring i mental helse på arbeidsplassen og nyttige ressurser for arbeidsgivere, slik at ledere og organisasjoner er rustet til å skape tryggere rom som fremmer mental helse.

Tara, velkommen til programmet. Det er så hyggelig å ha deg her i dag. Jeg ser virkelig frem til denne samtalen om tryggere arbeidsplasser når det gjelder selvmord. Men før vi går i gang, lurte jeg på om du kunne fortelle litt om deg selv og hva som står øverst på agendaen din for tiden?

Tara Adams: Det høres bra ut. Hyggelig å være her. Jeg heter Tara Adams og startet Abridge Consulting.

Jeg har en ikke-klinisk rolle. Jeg spesialiserer meg på mental helse på arbeidsplassen og forebygging av selvmord på arbeidsplassen. Jeg har også én ektemann, to barn, to hunder, fire tennisracketer og to minibusser. Så jeg er en av dem som bare gjør så godt jeg kan her ute.

Becca Banyard: Vi vet at selvmord virkelig påvirker lokalsamfunn, familier, enkeltpersoner og venner. Men hvor ofte tror du selvmord påvirker arbeidsplasser?

Tara Adams: Mye oftere enn arbeidsgivere og ansatte kanskje tenker over. Og når vi begynner å snakke om utbredelse, er det kanskje én ting vi bør tenke på for dem som lytter til podkasten vår og dette temaet. Vi ønsker å skape noe psykologisk trygt og helsefremmende for folk.

Dette er yndlingstemaet mitt å snakke om, men det kan også være tungt. Så til dere som lytter: Vi kommer ikke til å gå inn i individuelle selvmordshistorier. Vi kommer til å snakke på et ganske overordnet nivå. Hvis du føler deg ukomfortabel, trenger en pause eller trenger å få tilgang til støtte, må du prioritere det.

Når vi går inn i dette interessante temaet og denne diskusjonen, er det alltid lurt å tenke på trygghet for dem som lytter, og for oss to også.

Becca Banyard: Absolutt. Takk. Tilbake til spørsmålet ditt om utbredelse: Dataene er ganske tydelige på at selvmordstanker er svært vanlige.

Hvis du er arbeidsgiver og ikke tenker på å skape en tryggere arbeidsplass når det gjelder selvmord, eller tilby opplæring i selvmordsforebygging, betyr ikke det at slike ting ikke skjer. I tillegg kommer ringvirkningene. Utbredelsen blant de ansatte dine er én del av det. Men vi vet at folk kommer på jobb som en del av et system, enten det er ektefelle og barn, familie eller den stammen de tilhører.

Selv om det ikke er den direkte ansatte som har selvmordstanker, er det menneskene rundt dem som også blir påvirket. Utbredelsen blant dem som dør ved selvmord, er selvfølgelig mye lavere. Derfor sier jeg ofte til arbeidsgivere: La oss bare snakke om utbredelsen av selvmordstanker.

Det er svært vanlig blant de ansatte dine og blant deres familie og venner også. Føler du at arbeidsplasser er rustet til å redusere risikoen og konsekvensene av selvmord i dag?

Tara Adams: Jeg må nok si stort sett nei. Jeg jobber med organisasjoner over hele Canada, og det finnes absolutt noen reelle opinionsledere og moderne tilnærminger til mental helse på arbeidsplassen.

Jeg kunne nevnt noen virkelig fantastiske selskaper og kunder, men jeg vil si at jeg kan komme på ett, kanskje to, som virkelig arbeider med selvmordsforebygging på arbeidsplassen og med å bygge en tryggere arbeidsplass på dette området. De siste ukene har jeg tenkt mye på at arbeidsgivere, kunder og folkene jeg snakker med, har en reell skepsis mot å ta opp temaet, og det forstår jeg.

Men de siste fire årene, hver gang jeg har hatt en kunde som har bestemt seg for å gjennomføre enten bevisstgjøring eller opplæring, har det blitt svært godt mottatt. Ofte er det frivillig, og kurset blir fulltegnet med én gang. Så sier arrangøren eller arbeidsgiveren: «Å, dette hadde jeg ikke forventet.» Kanskje det henger sammen med det første spørsmålet ditt, Becca, om utbredelse.

Vi tenker ikke at dette er noe alle eller mange kommer til å være interessert i. Men faktisk treffer det folk, og de kjenner seg igjen. For et par dager siden fikk jeg en anonym e-post fra en person på et av kursene mine. Hun fortalte at barnet hennes oppførte seg annerledes.

Hun hadde en intuisjon om at noe var galt, og endte opp med å ha en virkelig god samtale. Det viste seg at sønnen hennes ikke var den som hadde selvmordstanker. Det var vennen hans. Det spesielle med denne historien er at de to barna var 11 år gamle. E-posten var selvfølgelig skremmende å lese, men det positive var at personen skrev: «Jeg følte meg rustet til å ta denne samtalen med barnet mitt.»

Arbeidsgiveren hadde altså tilbudt denne opplæringen. Vi håper selvfølgelig å støtte dem som jobber i det selskapet. Men det er også ringvirkninger ut til personens lokalsamfunn og familie – i dette tilfellet barnet hennes og barnets venn. Det gjorde uken og måneden min.

Selv om det kan føles skremmende å tenke på, betyr det ikke at det ikke finnes bare fordi vi ikke tenker på det, ikke sant?

Becca Banyard: Å, absolutt. Ja, helt klart. Du sa noe veldig interessant, og jeg er nysgjerrig på hvorfor noen arbeidsplasser nøler med å ta opp selvmord.

Tara Adams: Det er et følelsesladet og tungt tema for mange, og hvem vet hvilken personlig erfaring personen som tar beslutningen, kan ha.

Så først og fremst er det svært forståelig. Jeg tror også det finnes en vanlig myte om at det å lære om og snakke om selvmord kan fremme ideen. Men vi vet faktisk at det ikke er tilfelle. Det er ikke slik at vi foreslår selvmord for folk. Det finnes også en tanke om at jo mer man snakker om det, desto mer kan man gjøre noen ukomfortable eller gjøre situasjonen verre.

Det vi vet, er at når noen rundt en person med selvmordstanker går inn i samtalen og til og med sier ordet selvmord, sender det et signal om: «Du kan snakke med meg. Jeg kan snakke med deg om dette.» Du trenger ikke så mye opplæring som du kanskje tror for å ta de første samtalene.

Jeg vet at det er skremmende. Men jeg tror vi kan gi mange mennesker grunnleggende kunnskap og ferdigheter, og gjøre en enorm forskjell. Den tryggere arbeidsplassen når det gjelder selvmord, bygger videre på disse lagene. Mange har litt opplæring, færre har mer opplæring, og enda færre har mye opplæring.

Vi må tenke på alle disse ulike lagene og rollene, og på hvordan de knytter seg sammen og bygger en tryggere arbeidsplass når det gjelder selvmord.

Becca Banyard: Det høres ut som arbeidsgivere kan ha stor innvirkning på samtalen om selvmord. Men hvilken forpliktelse har de som arbeidsgivere til å ta opp selvmord?

Tara Adams: Dette bygger også videre på det forrige spørsmålet ditt. Jeg tror det er en annen grunn til at arbeidsgivere noen ganger nøler. Hva om jeg åpner for dette, og vi ikke er forberedt på å håndtere konsekvensene, historiene eller menneskene som kan komme frem? Arbeidsgivere har faktisk ansvar for to ting: å fremme trivsel og å forebygge skade.

Hva betyr det? Begge deler er ganske vagt. Jeg skal fremme trivsel og forebygge skade. Det finnes egentlig ingen måte en arbeidsgiver kan garantere at alle ansatte har god mental helse og at ingen har selvmordstanker. Det er ikke rimelig å kreve av arbeidsgiveren.

Hvis forpliktelsen din er å fremme trivsel og forebygge skade, vil det å tilby folk kunnskap om selvmord bidra til dette, og opplæring vil også bidra. Det handler også om å kunne tilby støtte i en krise, for eksempel gjennom interne retningslinjer.

Tenk grundig gjennom hva dere ville gjort dersom en person var i krise – før, under og etter – og hvilke ressurser dere har tilgjengelig. Hvem er menneskene som skal involveres i å støtte en person i krise, før, under og etterpå? Retningslinjer, interne ressurser og slike tiltak er svært viktige.

Men dette er samtaler, og til alle arbeidsgivere som vurderer en tryggere arbeidsplass når det gjelder selvmord, men synes det virker som et stort og overveldende prosjekt: Dere kan begynne sakte. Noe er bedre enn ingenting. Å ta de første samtalene uten å ha alle svarene er der vi alle begynner.

Det er helt greit, ikke sant? Vi kan begynne med å si: «Vi har ingen retningslinjer, og kanskje heller ikke alle de interne ressursene. Men vi kan snakke om bevisstgjøring, og jeg vet at disse tre personene kan være en del av prosessen.» Uansett hvor dere trenger å begynne, er det greit. Å komme i gang er kanskje den vanskeligste delen, og så utvikler tiltakene seg.

Retningslinjene, prosedyrene, ressursene og bevisstgjøringen – alt dette utvikler seg.

Becca Banyard: Hvis noen ønsker å begynne å forbedre den mentale helsen på arbeidsplassen og gjøre arbeidsplassen tryggere når det gjelder selvmord, hva er noe av det første du vil anbefale at de tar tak i?

Tara Adams: Jeg tror det alltid finnes noen interessenter. Hvis du driver et svært lite selskap med kanskje 5, 10 eller 20 personer, er dette fortsatt gjennomførbart. I et stort selskap bør du se til folk som arbeider med mennesker og kultur, arbeidsmiljø og sikkerhet, interne retningslinjer, krisehåndteringssystemet og rutinene for kriserespons.

Har vi noe der om en person som kan ha selvmordstanker? En person som kan forsøke å ta sitt eget liv eller dø ved selvmord? Har vi tenkt på noe av dette? Det leder dere inn på ett arbeidsområde, i et tempo som passer deres ressurser. Deretter kan dere spørre: Ville personallederne i organisasjonen vår vite hva de skulle gjøre hvis en person i teamet deres hadde selvmordstanker?

Hvis svaret er nei, finnes det mange måter å introdusere samtalen på. Det er ikke noe man bør gjøre for raskt. Jeg anbefaler absolutt ikke at en kunde og jeg begynner med selvmordsforebygging og så tenker på resten senere.

Vi bør alltid sørge for at organisasjonen har kunnskap om mental helse først. Deretter kan vi legge grunnlaget og begynne å gå inn i dette temaet. Det finnes et unntak, basert på min erfaring. Hvis en arbeidsgiver har mistet noen i selvmord, kan det noen ganger – ikke umiddelbart, men på et passende tidspunkt – å tilby opplæring og ferdigheter bidra til helingen og hjelpe folk med å føle mer kontroll.

Hvis dette noen gang skjer igjen, vil jeg ha en bedre forståelse av hva jeg skal gjøre. Vanligvis er det likevel enkelte ting vi bør ha på plass før vi går inn i temaet. Gir det mening?

Becca Banyard: Ja, absolutt. Takk for at du deler dette. Vi er begge enige om at det er viktig for arbeidsplasser å fremme mental helse og skape tryggere miljøer når det gjelder selvmord. Men hvorfor mener du at flere arbeidsgivere bør tenke på selvmordsforebygging på arbeidsplassen? Særlig siden du nevnte at forpliktelsen deres er å fremme trivsel og forebygge skade, ikke nødvendigvis å forhindre alle selvmord, fordi de ikke kan gjøre det.

Tara Adams: Det enkle svaret er at det er det riktige å gjøre. Det er det riktige å gjøre – å hjelpe folk og gjøre vår del for å forebygge selvmord der det er mulig. Men det er heller ikke så vanskelig å begrunne det ut fra et forretningsperspektiv.

Hvis vi ikke kan forklare hvorfor vi gjør dette, og selskapet taper penger og går konkurs fordi alle fikk opplæring i selvmordsforebygging, kommer det ikke til å fungere. Derfor må vi kunne snakke om forretningsgrunnlaget, som har mange lag. Når de ansatte får litt mer opplæring, håper vi å redusere stresset deres og øke tryggheten rundt temaet.

Da hjelper du de ansatte du har på lønningslisten. I de fleste tilfeller, avhengig av bransjen, har du kunder, interne kunder og eksterne kunder. Du er ikke forpliktet til å beskytte og fremme trivselen eller forebygge risikoen for alle kundene dine, men det oppstår likevel ringvirkninger.

Så har du alle menneskene i familien og nettverket til de ansatte. Du har ansatte som selv har selvmordstanker, og dermed begynner forretningsgrunnlaget virkelig å gi mening. Selv om dødsfall ved selvmord er langt mindre vanlige, er konsekvensene av en slik situasjon enorme og langvarige.

Det er ikke noe som skjer ofte, men når det skjer, har det stor innvirkning. Selvmordstanker oppstår ofte. Jo flere trygge samtaler vi kan ha med folk og jo mer hjelp vi kan tilby – selv om vi ikke selv er eksperter, men bare kobler dem til mer hjelp – desto bedre er det for virksomheten.

Det høres kanskje fælt ut å si, men det er sannheten. Så for det første er det det riktige å gjøre. For det andre er det bra for virksomheten.

Becca Banyard: Wow. Det er virkelig interessant. Hvilke tips og ressurser kan du anbefale arbeidsgivere som ønsker å skape tryggere arbeidsplasser når det gjelder selvmord?

Tara Adams: Det avhenger av hvilket land du bor i, eller av lokale retningslinjer, lover og ressurser. På et helt generelt nivå antar jeg at folk lytter fra hele verden til Becca og People Managing People-podkasten. I Canada er jeg stor fan av telefonnummeret til Talk Suicide Canada.

På hver eneste opplæring jeg holder, ber jeg deltakerne lagre telefonnummeret på telefonen mens vi er i klasserommet. Jeg sier: «Jeg vil se at dere ser ned på telefonen akkurat nå. Legg det inn.» I USA har dere lansert et nytt nummer, 988. Det er et tresifret nummer og en selvmordstelefon.

Vi kommer snart etter i Canada. Så vidt jeg vet får vi også 988 i november 2023. Uansett hvor dere befinner dere, bør dere finne én eller to hjelpetelefoner og gjøre dette. Hvis selskapet har et ansattstøtteprogram, har dere sannsynligvis mer enn 200 eller 300 ansatte, så det er kanskje relevant. Men hvis dere har et slikt program som dere betaler for, bør dere legge telefonnummeret inn på telefonen til hver eneste ansatt.

Ikke bare i en e-post. På telefonen deres, fordi vi ønsker at folk skal ha en måte å komme i kontakt med mennesker som har mer opplæring. Det er det. Det siste jeg vil nevne, slik at vi ikke gjør det for komplisert for raskt, er å se på språket og kommunikasjonen deres rundt selvmord.

Det finnes to språklige endringer som er svært viktige for å skape et trygt rom for denne samtalen. Den første er at vi må erkjenne at folk ikke «begår» selvmord. Det er ikke egoistisk, og det er ikke en forbrytelse. Dette er gammelt språk som er dypt forankret i samfunnet vårt. Kanskje du leser noe i nyhetene i morgen som bruker dette gamle språket, men vi må minne oss selv på at folk dør ved selvmord.

Det finnes mange grunner, men måten du snakker om menneskene du har mistet på, betyr noe. Jeg har selv mistet mennesker i selvmord. Når jeg tenker på dem og snakker om dem, sier jeg at de døde ved selvmord. Det gjør en stor forskjell. Den andre endringen er enda viktigere fordi selvmordstanker er så vanlige.

Prøv å gå bort fra å si at en person er suicidal, som om det er alt personen er. I stedet kan vi si: «Jeg har selvmordstanker» eller «Jeg lever med selvmordstanker». Noe som er veldig interessant for meg, er at noen mennesker kan leve med selvmordstanker hele livet.

For noen er tankene kortvarige og oppstår én gang. For andre kan de komme og gå. Noen kan lære å leve med selvmordstankene hele livet. Det er derfor svært viktig å skille tingene fra hverandre. Du er et helt menneske. Det er ikke noe galt med deg. Du har selvmordstanker – la oss se hva vi kan gjøre for å hjelpe. Dette er mine to språklige anbefalinger, og dette er et par telefonnumre.

Becca Banyard: Takk for at du deler dette. Når vi ser fremover: Vi har nettopp gått inn i 2023. Hva er visjonen din for fremtiden til selvmordsforebygging på arbeidsplassen? Hva ønsker du å se i fremtiden?

Tara Adams: Jeg elsker dette spørsmålet, og jeg må gi æren til en fantastisk kollega, fordi det var i en samtale med henne at jeg så raskt fant ut hva visjonen min var. Hennes visjon er også inspirerende. Noen stilte henne det samme spørsmålet, og fokuset hennes er ikke så mye på arbeidsplassen, men på å gjøre dette arbeidet ute i lokalsamfunnet.

Hun sa raskt: «Min visjon for fremtiden er at alle unge mennesker har opplæring i selvmordsforebygging på CV-en sin fordi de er så stolte av det.» Det blir helt vanlig at tenåringer tar opplæring i selvmordsforebygging og fører det opp på CV-en. Jeg tenkte: «Ja, hadde ikke det vært flott? Jeg tok barnevaktkurset, og jeg tok opplæring i selvmordsforebygging.»

Så tenkte jeg raskt: Min visjon er at alle arbeidsgivere – små, mellomstore og store – inkluderer noe om å skape en tryggere arbeidsplass når det gjelder selvmord, som en del av introduksjonen av nye ansatte, uansett hvordan den ser ut. For noen er det en velkomst. Den første dagen kan man ta en kaffe sammen. For andre finnes det fem dagers opplæring et annet sted. Visjonen min er at introduksjonen av nye ansatte i alle selskaper inneholder noe om å skape en tryggere arbeidsplass når det gjelder selvmord.

Det skal være: «Velkommen til selskapet. Slik gjør vi ting her.» Det handler ikke om at det er noe spesielt med deg, eller at du ser ut til å trenge å snakke om dette. Det handler om å ønske deg velkommen til kulturen vår. Slik gjør vi ting her. Slik tar vi vare på folk. Det er en stor og modig visjon, men det er noe ved trygghet når det gjelder selvmord som bør være en del av introduksjonen i alle selskaper.

Hva synes du?

Becca Banyard: Det er fantastisk. Jeg elsker det. Jeg skulle gjerne sett at dette ble normen i løpet av de neste årene – fem eller ti år.

Tara Adams: Ja. La oss gjøre det.

Becca Banyard: Ja, la oss gjøre det. Det var alt vi hadde tid til i dag, men Tara, det har vært fantastisk å ha deg med i programmet. Tusen takk for all innsikten, ekspertisen og visdommen du delte med oss i dag.

Jeg vet at vi bare har skrapet i overflaten, men dette er en så viktig samtale å ta og fortsette å ha. Takk igjen for at du ble med. Hvis folk ønsker å komme i kontakt med deg eller lære mer om hvordan de kan forbedre den mentale helsen på arbeidsplassen, hvor kan de finne deg?

Tara Adams: Sosiale medier-profilene mine er ikke spesielt kule eller trendy. Jeg holder meg stort sett til LinkedIn, så mange tar kontakt med meg der. Jeg er ganske lett å finne: Tara Adams, Abridge Consulting. Ikke vær redd for å ta kontakt eller stille spørsmål om selvmordsforebygging på arbeidsplassen. Hvis jeg ikke kan svare, har jeg et nettverk av fantastiske kolleger også.

Becca Banyard: Fantastisk. Vi skal sørge for å legge ved LinkedIn-profilen din i shownotatene også. Tusen takk igjen.

Som alltid: Hvis du likte det du hørte, kan du abonnere og holde kontakten på peoplemanagingpeople.com. Husk også å legge igjen en anmeldelse på iTunes. Vi høres neste gang. Tusen takk for at du lyttet.